Vennskap uten betingelser

Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en håndfull gode venner som liker meg som jeg er.

En av dem er en engel som sitter på en rosa sky av kjærlig harmoni og smiler ned til meg.

 

 

Skjermbilde 2015-03-29 kl. 13.08.58
Ingstagram-bilde fra @angbjorgsh

 

 

Hun inviterte meg opp på påskefjellet da jeg var nyseparert og sliten – og ikke hadde så mye å gi tilbake. Hun inviterte meg hjem på middag når jeg ikke hadde krefter til å invitere gjester selv. Hun spanderte glass med champagne på meg når vi var ute på byen og jeg slet med å få endene til å møtes økonomisk, fordi jeg var blitt alene med fire barn. Men først og fremst ga hun meg myke klemmer og trodde på meg! Du kommer deg igjennom dette, sa hun. Det aller fineste hun ga meg, var kanskje det at hun mottok med glede og takknemlighet det lille jeg kunne gi henne. Hun var en ekte venninne.

 

Ekte vennskap er beslektet med ekte kjærlighet. Den er ubetinget.

 

DSCF0637
Foto: Alva Kise

Og her sitter jeg på påskefjellet og leser hva Norsk Ukeblad har skrevet om mitt vennskap med en sprudlende person som jeg møtte første gang på grunn av nettopp Anbjørg. Anbjørg skulle hjem til meg på lunsj og tok rett og slett med seg Bjørg. Typisk Bjørg fant hun straks ut hvor det hemmelige rommet  i huset mitt var – atelieret. Da hun så maleriene mine, overøste hun meg med komplimenter og  tilbød meg straks å ha utstilling i Lykkehaven. Det orket jeg ikke da. Hun er ikke den eneste som har oppfordret meg til å ha utstilling, men hun var den første som så bildene mine, og det betyr mye!

 

FullSizeRender[2]
Faksimile fra Norsk Ukeblads påskenummer. (Foto: Bjørg Hexeberg)

Bjørg er et fyrverkeri av en venninne.  Ingen kan gjøre en fest mer festlig enn Bjørg! Ingen kan skratte som henne! Da jeg ble kjent med Bjørg gikk ekteskapet mitt mot slutten og jeg ble etter hvert skilt og helt alene om omsorgen for fire barn. Det var en tøff tid. Kanskje den tøffeste tiden i mitt liv. Vanskeligere enn tiden på sykehus med hjernesvulst.

 

Jeg hadde rett og slett ikke tid og krefter til å møte vennene mine eller stille opp for dem. Det var vondt å kjenne på. Det å kunne gi noe til andre, er viktig for selvbildet.

 

Det var det vanskeligste med å være syk også. Det at sykepleierne og moren min gjorde så mye for meg uten at jeg hadde en sjanse til å gjøre noe for dem tilbake.

Men de møtene Bjørg og jeg hadde i perioden etter skilsmissen, var møter fylt av håp og glede for fremtiden. Hennes livsglede smittet over på meg.  Hun ga meg håp om at det var bedre dager i vente. Hun var en av dem som gjorde at jeg kom meg igjennom den vanskelige tiden.

 

Sånn i ettertid tror jeg at min styrke oppi all svakheten, gjorde godt for henne å se, på et vis.

 

Det ga henne håp. Og kanskje en gjenkjennelse.

FullSizeRender(1)
Faksimile fra Norsk Ukeblad (Foto: Bjørg Hexeberg)

 

Jeg behøver ikke si så mye. Hun bare vet. Slik er det med Bjørg.  For selv om Bjørg ikke har opplevd alvorlig sykdom slik som hjernesvulst, så  har vi begge opplevd mange av de samme vanskelige tingene gjennom livet og er omtrent like gamle, og slik sett kan vi støtte hverandre lettere. For eksempel har vi begge vært gift med en alkoholiker, eller levd så godt vi kunne med at mennene våre fant en djevel i flaska, som Bjørg ville sagt det. Jeg har vært så heldig å finne kjærligheten på ny, og jeg vet at Bjørg en dag finner den rette for henne.

DSCF0664
Foto: Alva Kise

 

Når det gjelder kunsten hennes, er hun et orakel av idéer! Den nye boken hennes, Veien til lykke, er helt nydelig. Hun har også sagt i mange år at hun har lyst til å dele atelier med meg, men jeg har rett og slett ikke hatt krefter til å male noe særlig siden jeg ble alene med fire barn. Jeg hadde som nyttårsdrøm at jeg skulle ta opp malingen i år, og jammen ser det ut til at jeg er i ferd med å gjøre nettopp det! Min kjære samboer og jeg er så heldige å ha en stor stue i det nye hjemmet vårt, og der har jeg stått de siste tre ukene og malt på fire malerier! Og her på hytta er jeg allerede i sving med seks malerier samtidig… Jeg klarer ikke så mye av gangen pga migrenen, så jeg løser det med å ta korte økter gjennom hele døgnet!

 

Bjørg er en sånn venninne som jeg kan ringe til – og hvis hun er hjemme , så kan hun helt spontant gjøre om på planene sine,  ta med seg sønnen Tolli og et par av vennene hans for å møte Stein og meg og de seks barna våre på pizza-restaurant i byen!

 

Hun er flinkere enn meg til å lytte til sin indre stemme og hun er minst like flink til å være spontan! Men én plan har vi hatt ganske lenge: 1. mai helgen skal vi opp her på hytta for å male. Kanskje blir noen eller alle barna med oss oppover også. Og min kjære Stein.

DSCF0638
Foto: Alva Kise

Varm te og ukeblader, påskesol, hytte og snø – vakre minner fra barndommen på Kisebu strømmer på.

 

Jeg var fullkomment lykkelig den gangen som barn der vi satt på myke, varme saueskinn i solveggen med utsikt over dalen omgitt av foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, søsken og søskenbarn.

 

Og det var stas med besøk av venner av familien. Jeg ser at barna til min kjære Stein og meg også har det godt her i Hemsedal, sammen som en enhet, og vi har ofte besøk. Vi kommer nærmere hverandre på hyttetur.

«VI er blitt syke», sa ektemann Petter, i følge Gunhild Stordalen, og kastet det han hadde i hendene for å være ved hennes side på sykehuset. Jeg begynte å gråte da hun fortalte det hos Skavlan, så vakkert synes jeg det var. Så sjeldent.

 

Gunhild Stordalen beskrev ubetinget kjærlighet. Kanskje må man ha fått alvorlig sykdom og kjempe alene for å forstå hvor viktig det er?

 

Jeg har sett dette vidunderlige hos noen få. Da min venninne, som var selverklærte kjærlighetsgudinne, fikk tilbakefall av kreften, levde hun og hennes Jon i ren symbiose. Han var hennes store kjærlighet, enten hun var frisk eller syk.  Hun var hans store kjærlighet, enten hun var frisk eller syk. Hennes helse ble deres felles prosjekt.

Jeg vil gjerne høre hva ubetinget kjærlighet betyr for deg? Og hva tenker du om begrepet ubetinget vennskap?

 

Hvis du elsker noen. Hvis du har noen kjær. Si det. Vis det. Vær det.         (Anbjørg Sætre Håtun)

 

 

 

35 thoughts on “Vennskap uten betingelser

  1. Hei.

    Du skriver om påske og om savn. Jeg også kan kjenne på gode minner om snø, fjell og påske, om jeg vil hente dem fram. Alt fra smaken av en appelsin med snø på, til solen mot ansiktet, men jeg kan ikke si at jeg savner eller lengter etter en hyttetur. Det ligger bilder i minnebanken min linket til følelser, men følelsen av savn er et stykke ned på skalaen. kanskje fordi andre følelser i livet mitt tar større plass.

    Selv om jeg ikke savner påskefjellet, men jeg vet litt om savn likevel. Vi har alle noe vi savner, litt eller mye. Og vi har alle noe vi lengter etter. Etter som årene har gått, kjenner jeg at det går det an å leve med. Fordi det jeg har tar mye større plass i livet mitt enn det jeg ikke har. Slik som for eksempel barna mine, kjæresten og hennes barn, et godt måltid, og nå har jeg også fått et barnebarn.

    Men om jeg ikke savner påskefjellet slik du har gjort, har vi likevel noe felles, for jeg også maler. Det å male gir meg et talerør mot verden, jeg kan i det jeg arbeider med ta opp temaer jeg ser som viktige, og jeg får ut mye følelser som kanskje ellers ville forsteinet seg inni meg. Når det gjelder det å stille ut, vil jeg si at du ikke skal være redd for det. Det går an å tenke på det som en mulighet til å formidle, slik du nå gjør via bloggen din, i stedet for å se på det som en anledning hvor du skal vurderes. Vurdert blir vi uansett. Og veldig ofte på felt hvor vi har langt mindre kontroll enn vi har i forhold til det vi lager.

    For meg er utstillingsåpning som et løft. Det er da måneder med arbeid har kommet i mål, og jeg kan gi slipp på alle frustrasjoner jeg har kjent på underveis, legge bak meg prestasjonsangst, sorg, smerte og alt det jeg har måttet føle på via de temaer jeg har åpnet opp for i bildene eller skulpturene mine. Jeg tenker at så langt kom jeg denne gangen, neste gang har jeg kommet litt lenger. Så arbeidene mine får få være det det er i det utstillingen åpnes, med de kvaliteter og mangler de bærer i seg. Så stå på med malingen, hold ut frustrasjonen og motbøren når det begynner å butte i mot og du tror du ikke kan komme lenger, og del det du lager med andre. Kunst er språk, og taushet er ingen løsning.

    Alt godt fra Bjørn

    1. Tusen takk for gode og kloke tanker, Bjørn.
      Jeg tror at det du skriver om savn er helt riktig og universelt. Vi vil alltid savne noe – det er menneskelig – tider kommer og tider går. Og det skal vi også tåle. Men hvis ikke vi har det bra der vi er, hvis vi er ensomme, syke og redde, har dårlig råd etc, så kan savnet bli uutholdelig. Nå er nok påskefjellet bare et bilde på dette. Savnet kan like godt være noe helt annet og handler egentlig om savnet etter å være sammen med noen, etter å være glad, føle seg elsket, føle at en er med, opplever noe, lever! For meg ble påskefjellet et symbol på dette, og så er jeg nok over middels glad i fjellet og store naturopplevelser. Og jeg ville bare vise at dette er noe som rammer flere enn man kanskje skulle tro, og jeg ville vise at det er mulig å komme igjennom det. På en god måte.
      Jeg er enig med deg. Jeg har holdt på med mine malerier og tegninger i skjul alt for lenge. På tide å åpne opp! Men man skal ha styrke til det også og det finnes en tid for alt. Nå er tiden kommet til meg for å dele – også kunsten min. Følg med og du vil se!
      Alt godt til deg også og takk igjen for kommentaren,
      Hedda

  2. Jeg blir oppriktig rørt av å lese innleggene dine. Har noen ting i livet til felles med deg; alkoholiker i nær familie og plages med migrene. Jeg blir oppmuntret av din ærlighet, selv om jeg ikke er «der» selv ennå.
    Vi har møttes en gang, i en frokostsal, i 2014. Du smilte med hele deg; jeg var litt starstruck fordi du var så vakker og rolig. Et flott menneske, tenkte jeg. Jeg hadde lest om svulsten i media og det var fint å se at du var så frisk.
    Fortsett å skrive, så skal jeg fortsette å lese 🙂 <3

    1. Hei! Så hyggelig å høre at jeg smilte med hele meg til deg! Og takk for at du tenkte så godt om meg. Du skriver at du har en alkoholiker i nær familie og jeg antar at det er tøft for deg. Du vet, migrene trigges av stress, så det er ikke så rart at du plages med mye migrene. Det er kanskje ikke så mye å gjøre med, men nervestimulatoren Cefaly har i hvert fall gitt meg et nytt liv, fordi den både lindrer anfallene og forebygger mot at de blir alt for store. En annen ting som hjelper meg er riktig pusteteknikk – å puste rolig helt ned i magen, inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Og rolig yoga og stretching. Og ikke minst turer i frisk luft, gode opplevelser og trygge, gode vennskap. Og så er det mange gode medisiner der ute, og i følge nevrologen min, er det veldig forskjellig hva slags medisin som hjelper for den enkelte migrene-pasient.
      Du sier at du vil lese bloggen min. Hva vil du at jeg skal skrive om?

  3. Kjære deg.. for det første, takk for at jeg fikk bli din venn her på Fb.
    Jeg er selv kronisk smertepasient etter en sykehustabbe i 1986. Da var jeg 15 år gammel….
    Det å være kronisk syk gjør at man mister mye i livet. Slik som denne påsken da jeg vekslet mellom sofaen og sengen med mine smertestillende ikke langt unna ….

    Liker så godt det du skriver. Du skriver fra hjertet. Jeg har og en blogg (smertekamp) hvor jeg prøver å fortelle hvordan hverdagen som syk er…..

    Det er ikke alle som forstår at man er syk når det ikke sees utenpå en… har man en gips på et ben eller arm så forstår folk med en gang.

    Takk for at jeg får lese din blogg, en blogg jeg lærer noe av.

    Varm klem fra Liv Torhild☺

    1. Hei LIv Torhild. Tusen takk for kommentaren! Det må ha vært et utrolig sjokk for en 15-åring og en stor sorg for deg. Jeg var over 30 år da min verden for alvorlig raste sammen, så jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det må ha vært for et barn som du faktisk var den gangen. Jeg forstår veldig godt hva du mener med at det er vanskelig å få forståelse for at man er syk når det ikke sees utenpå en. Da jeg var innlagt på Sunnås tok jeg meg i å være litt misunnelig på de som satt i rullestol pga medfølelsen de fikk fra alle rundt dem! Jeg var bare misunnelig noen sekunder, altså, for det er selvsagt ikke noe å være misunnelig på! Men jeg har hørt utrolig mange si akkurat det. Lykke til videre med egen blogging. Klem, Hedda

  4. Prøver igjen. Som det sies, «Third time is a charm.»
    Du skriver så likefremt, altså, så lettleselig og direkte. Veldig kjekt å oppleve deg fra en annen side enn den som kommer frem i reportasjer og på tv’n. I tillegg er dette dine ord

    1. Takk, takk <3 Jeg tar det som et kompliment at jeg skriver likefremt, lettleselig og direkte!
      Man blir kanskje aldri helt fremstilt slik man egentlig er i intervjuer, men jeg håper at jeg er ganske lik meg selv som programleder. 🙂
      Men det er klart at det er mye som jeg har holdt privat i alle disse årene og som jeg letter litt på her. Jeg gjør det, fordi jeg tror på at det å dele gir styrke, både for meg selv og andre.

  5. Kjære vakre Hedda. Skulle så ønske at jeg hadde stoppet opp og snakket med deg over hekken da vi bodde side om side. Slik ble det ikke, du var travelt opptatt med ditt og jeg med mitt. I tillegg vanskelig å fatte at du som du her skriver ikke hadde virkelige venner da du ble syk og hadde en veldig vanskelig periode av livet ditt mens du bodde her. Det gjør meg mer trist enn du kan ane. Det å ha ekte venner en kan stole på er superviktig for meg. Jeg har en spesiell kontakt med enn venninne gjennom snart 40 år, og merker veldig fort når alt ikke er ok hos og med henne. Samtidig er jeg veldig redd for å trenge meg på når jeg merker at hun trekker seg vekk fra oss andre, men det bunner alltid i ett eller annet som hun sliter med. Det være seg sykdom, psykisk eller økonomi. Du skriver så lett og rett fra hjertet når det gjelder viktige avgjørelser i livet. Det beundrer jeg deg utrolig mye for, og så kommer jeg aldri til å glemme din rett frem måte å behandle og prate til andre mennesker rundt deg på. <3 Klem fra ett medmenneske på gamle hjemtrakter.

    1. hei!Hyggelig å høre fra deg. Det er nok en misforståelse at jeg var helt uten ekte venner da jeg ble syk, men jeg var ensom av flere grunner. Og jeg så tydelig hva ubetinget vennskap er. Det er sjeldent og det er vakkert. Etter sykdommen har jeg fått flere nære, gode venner. så du skal ikke ha drlig samvittighet for den tiden jeg bodde nær deg 🙂 Ekteskapsbrudd er vanskelig, spesielt hvis man har barn, men DA hadde jeg i hvert fall venner som stilte opp, og det er jeg veldig takknemlig for. Tusen, tusen takk for omtanken du viser meg. Og så håper jeg at du og venninnen din er der for hverandre. Ekte venner tåler å bli avvist i perioder og skjønner at det har årsaker, slik som du beskriver. ❤️ varm hilsen fra Hedda

    1. Hei Hedda!!

      For eit pågangsmot du har og for ein evne du har til og fokuserer på det som verkeleg betyr noko.
      Eg heiar på deg

      1. Hedda, ser at ikke hele min melding kom med sist. All honnør til at du står frem så åpent og viser hva som kan finnes bak fasaden og deler dine tanker. Du viser en utrolig styrke og masse kjærlighet i hvordan du beskriver dette. All lykke til deg videre

  6. Kjære Hedda!

    ❤️ Sa det når vi møttes på Bjørg sin Veien til Lykken lansering- og jeg sier det igjen! Dine ord- dine betraktninger Det er kjærlighet det- ubetinget og fra Hjerte!

    1. Det var veldig hyggelig og interessant å møte deg! Takket være dine ord på Bjørgs lansering, fikk jeg det siste puffen jeg trengte til å starte blogg! <3 Og for en drøm det har vært - mange tusen har vært innom og flere hundre har sendt meg meldinger og kommentarer. Så takknemlig jeg er for at jeg treffer en nerve. Du har rett, mine ord er ektefølt. Jeg skriver om ting som jeg synes er viktig. I bunn og grunn om veien til lykke.

  7. Vakreste Hedda!
    Så nydelig å lese disse flotte ordene.
    Du beskriver virkelig hvordan ett ekte vennskap skal være, jeg er heldig og har fått ett par venner som er absolutt alt du skriver.
    Venner er vår valgte familie, og den betyr som somregel mer enn den du har fått tildelt.
    Jeg gleder meg til du skal ha din første utstilling, jeg kommer

  8. Synes det er godt å lese at du har kjærlighet og vennskap rundt deg! Ubetinget kjærlighet vet jeg hva er, og lever med det i familien. Men, etter jeg ble syk i januar er det ingen «venner» eller kollegaer som har brydd seg. Så, ubetinget vennskap vet jeg ikke hva er. Er ensom, trist og lei meg i sykdommen og misunnelig på dere som har vennskap med stor kjærlighet i! Men er glad på deres vegne!

    1. Kjære Janne. Tusen takk for tilbakemeldingen din. Så raust av deg å unne andre å ha venner som virkelig bryr seg. Hvis det kan være noen trøst, så fant jeg ut at jeg hadde nesten ingen virkelige venner da jeg lå på sykehuset i 2007, men jeg ble kjent med tre juveler av noen venner som jeg har beholdt. Og i ettertid har jeg vært mer bevisst på hvem som virkelig er mine venner og hvem som er gode bekjente, og jeg har fått flere venner som virkelig vil være der når det gjelder. Men man kan jo ha det fint med mennesker selv om de ikke er ens næreste. 🙂 Jeg håper at du kommer deg igjennom denne vanskelige, ensomme tiden som syk, og så er det stor sjanse for at det kommer en dag hvor du føler at det var en lærerik prosess og hvor du har fått en ekte venn eller to. Flere enn det trenger man ikke. Man skal jo også ha tid og krefter til å være en ekte venn tilbake. Fra bunnen av mitt hjeret, ønsker jeg deg alt godt! Klem, Hedda

  9. Dette er vakkert, sterkt og sårbart…
    Det er en smeltesmerte i sjela mi hver gang jeg får lese eller oppleve historier som dette. Tusen takk Hedda for denne kloke sjelsettende historien med mange lag. Lykke til med maleriene dine, det vil gå over alle forventninger tror jeg….

    God Påske

  10. Nydelig innlegg, kjære. Du skriver så vakkert om noe så vanskelig – sorg, sykdom og tap. Vennskap er vakkert. Venner er den familien vi velger selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *