Hvordan det var å komme ut av skapet

Tankene stuper kråke. Blodet slår hjul. Hjertet tar salto.

Foran meg står hvite skulpturer i perfekt harmoni med betongen i rommet, så estetisk og arketektonisk vakkert at jeg mister pusten. Dagslyset som siver inn gjennom store åpninger i overgangen mellom de høye veggene og taket,  skaper en sakral ro.

I sterk kontrast til hvordan jeg har det inni meg.

Continue reading

Hei, jeg heter Hedda og jeg er hjerneskadet

– Hedda, DU må akseptere at DU er HJERNESKADET.

– DU må kommunisere klarere slik at alle rundt deg kan forstå at de må ta hensyn til at du er blitt HJERNESKADET.

– DU må bli flinkere til å kommunisere at DU ikke kan gjøre like mye som før, fordi du er HJERNESKADET. 

Ergoterapeuten messet i vei som vanlig. Hun slet meg helt ut med sine ord og enkle løsninger.

– DU må bli flinkere til å sette grenser for andre, fordi du er blitt HJERNESKADET.

Jeg ba ergoterapeuten høflig om å gå. Hun ba meg være flink pike. Der gikk grensen.

Continue reading

Hva jeg tenkte på da jeg lå på sykehuset og trodde jeg skulle dø.

Jeg så at hun syntes synd på meg da hun spurte meg om jeg ville ha en beroligende tablett.

Øynene hennes var blanke som om det var hun som hadde fått en halvveis dødsdom. Det omsorgsfulle blikket skremte vettet av meg.

Hun tenkte at i morgen er jeg med stor sannsynlighet som herr Andersen. Da er det Kise hun strever med. Kise som ikke blir forstått. Kise som er fanget i sin egen kropp. Kise som raller. Kise som tisser utover lakenet. Kise som ikke får puste.

Continue reading

Den nakne sannhet…

I dag fikk jeg roser på døren av sjefredaktøren i Her & Nå fordi jeg viser «sårbarhet, en god egenskap i dagens samfunn hvor mange streber etter det perfekte».

Aller vanskeligst for meg er det å vise deg kunstverkene mine. Kanskje nettopp fordi de er så åpne og ærlige, så nakne?

Så nå, inspirert av rosene på døren og i en sterk overbevisning om at det er viktig å vise virkeligheten, klinker jeg likesågodt til! Continue reading