Misunnelsen ødela påsken

Jeg holdt på å gå i stykker av misunnelse. Det skjedde hvert år. Nøyaktig på denne tida.

 Jeg smilte til de mange rundt meg, men det smertet, rev og slet i meg innvendig, fordi jeg var så misunnelig på de få. De som hadde råd. De som hadde helse. De som hadde krefter. De som hadde hytte. På fjellet. I påsken.

 

Det var aldri slik at jeg ikke unte hele Norges politiker-elite, kolleger, slekt og venner å være på fjellet i påsken. Jeg kunne bare ønske barna mine og jeg var der også. Jeg visste så inderlig vel hvor fantastisk det er.

 

IMG_2436

Dette mektige, hvite med viddene og fjellsidene, stormkast den ene dagen og smeltende sol den andre, duften av solkrem, appelsin og kakao, slitne armer av uvante stavtak, den lette svetten på ryggen under alle lagene med tøy, folk som går i kø i løypene, smiler og sier hei til folk de ikke kjenner, familie og venner rundt diverse bord og bål og i mang en solvegg med påskelam, påskerenn og påskehare…

 

Jeg elsket ALT det der! Det var lykken i barndommen på Kisebu i Rauland, og jeg har lengtet tilbake dit helt siden hytta ble solgt og jeg var 25 år gammel. Lengselen ble sterkere og sterkere for hvert år som gikk, for hvert år som jeg ikke kom meg opp på fjellet, for hvert år som min daværende mann slet mer og mer med alkoholen, for hvert år som jeg ble mer og mer utmattet av svulsten  i hjernen min, for hvert år som jeg ble mer og mer alene om omsorgen for fire barn. Og mer og mer ensom.

 Til slutt gikk lengselen over i ren misunnelse. Jeg leste aviser, facebook og så nyheter på TV, og jeg kunne så ønske at jeg hadde alle andres uproblematiske, spennende liv. Rasjonelt sett visste jeg at de fleste liv er langt fra uproblematiske. Vi har alle vårt. Og så gikk det over i ren selvbebreidelse.  Jeg ble sint på meg selv for at jeg ikke hadde vært enda strengere med budsjettet slik at jeg hadde klart å spare opp penger til å leie en liten hytte i påskeferien. Jeg var sint på meg selv at jeg ikke hadde spurt noen venner i god tid om å reise oppover sammen. Så bebreidet jeg meg selv at jeg ikke bare tok med meg barna på dagstur i fjellheimen. Jeg bebreidet meg selv at jeg ikke orket å pakke sekkene for alle fem og kjøre et par timer. Jeg forbannet den kroniske migrenen og så ned på meg selv for at jeg ikke klarte å tenke BARE positivt, for jeg visste at negative tanker er stress og jeg kjente at stress trigget migrenen. Jeg hatet meg selv for at jeg lå i en seng med migrene når jeg kunne ha vært på fjellet og nytt livet – barna mine kunne fått den samme lykkefølelsen som jeg fikk da jeg var barn!

Men disse stundene varte heldigvis aldri lenge av gangen. Som mor kunne jeg ikke tillate det. Jeg er en kløpper på å snu det vonde til noe positivt. Det har fått meg over mangt et gjerde.

Jeg tenkte at jeg i stedet skulle gjemme denne vonde, ensomme, misunnende følelsen i mitt hjerte til senere, slik at jeg kunne bruke den til noe! I dag gjør jeg nettopp det!

For tre år siden, snudde det nemlig. Da besøkte barna og jeg våre kjæreste venner, Frode og Hege og sønnene deres, som bor midt i fjelleldoradoet Eggedal. Det var den herligste påskeferien jeg hadde hatt på 15 år – med vennelatter, boblebad i snøen og verdens lengste akebakke! Og så var det i fjor, da våre gode venner NK og Tine inviterte oss opp på hytta ved Sangefjell med påskerenn og tradisjonell påskerøre. For en lykke! Og så i år da, på hytta i Hemsedal med kjæresten min og alle barna våre og flere besøk av familie og venner.  Jeg har laget i stand mange store måltider (vi har vært mellom 8 og 13 til bords hver dag) og så har jeg hvilt masse.  Jeg har også fått malt litt, skrevet litt og gått litt på ski.

 

Datteren min, Vivil og jeg gikk en tur på snaufjellet sammen, bare oss to. Været var litt ruskete, så vi møtte ikke så mange, men turen gjorde godt for kropp og sjel. Kjæresten min, Stein, hadde stått i garasjen i seks timer og preppet alle skiene til hele familien kvelden før, og så hadde han stått opp neste morgen og smurt dem også! Så vi hadde både perfekt feste oppover og perfekt gli nedover. Ikke rart vi gliser!

 

IMG_2462

Her har Vivil akkurat kommet frem til kaféen oppi fjellet som selger verdens beste vafler. Lykken er stor!

IMG_2464IMG_2469

 

IMG_1871

I følge generalsekretær Leif Jarle Theis i Kirkens SOS, er påsken enda verre å komme seg igjennom enn julen for mange ensomme.

– Det blir en uke der mange føler på en bekreftelse av at man ikke hører til, og på alt man har mistet. Man har forventning om at uken skal være hyggelig og at man skal kose seg med familie og en annerledes ukerytme. Mange føler på at dette ikke gjelder dem selv, at de ikke har det nettverket, og tankekjøret begynner. Man kan tenke at man ikke er god nok, og at ingen ønsker å være sammen med en, sier Theis til VG.

 

Spot on, spør du meg!

 

Og man kan ha disse følelsene, selv om man reelt sett ikke er ensom. Selv om man har verdens herligste barn rundt seg og en familie i nærheten.

 

Her har vi en jobb å gjøre, tenker jeg. Som enkeltindivider, ja, men enda mer som storsamfunn.

 

I intervjuet «Kise-løsning»  i Dagbladet for noen år siden, fortalte jeg at jeg opplever alt sterkere nå enn før jeg ble syk, men at det blekner med tiden når hverdagen, logistikken og systemene tar deg.  Man må minne seg selv på hvordan det var og hvordan det fortsatt kunne ha vært. Jeg har blitt flink til å ha det i bakhodet.

 

Og jeg kjenner meg ofte yr av glede og takknemlighet for at kroppen min tålte belastningene, at jeg var tålmodig og kunne holde det ut. For i enden av tunnelen VAR det lys.

 

Helseministeren sa for en uke siden at han var bekymret for helsa til de ensomme. En klok 24-åring skrev kronikk om ensomheten i påsken:

 

» Nå blir det så tydelig hva vi mangler, hva vi går glipp av…Så om du leser dette, der du sitter i solveggen på hytta, i skiheisen eller en annen fantastisk plass, med alle kjente og kjære, ta et sekund og tenk over noen du kjenner som er alene. Ofre dem en tanke, sende en melding eller ta en telefon. Det er nok å spørre hvordan det går eller bare si at du tenker på dem…»

 

…For den lille handlingen koster deg kanskje ikke mye, men vil bety all verden for mottageren. For akkurat nå, ville en slik gest reddet dagen min (anonym 24-åring i VG)

Maria Mena oppfordret sine følgere på Instagram å ta ekstra godt vare på andre i påsken. Jeg vil også oppfordre deg til det! Og jeg følger opp ved å fortelle min egen historie om ensomhet i påsken. For jeg tror at det å dele kan endre verden litt til det bedre.

 

Å dele gir styrke. Å dele gir kjærlighet. (Anbjørg Sætre Håtun)

 

Og mitt spørsmål til deg blir: Hva tenker du om ensomheten blant folk i dagens samfunn?

40 thoughts on “Misunnelsen ødela påsken

  1. ja, det var det bollebildet… 🙂 vet ikke helt hvor jeg så det- jeg sjekket insta bildene dine også, men fant det ikke igjen. Jeg stoler på deg og vet jo at du er dønn seriøs:) 🙂

  2. Hei Hedda – veldig fin blogg og et veldig fint innlegg:) jeg kjenner på misunnelsen som bare det – særlig den påskemisunnelsen ( jeg har en datter som er kronisk syk og vi kan ikke dra på fjellet I påsken) Men, en liten ting bare… du la jo ut nettopp en slik melding på instagram selv I år. Som jeg så før jeg så blogginnlegget ditt faktisk. og da fikk jo jeg den følelsen av enormt savn og misunnelse som du beskriver I bloggen at du har hatt I alle år… ? ! Heldigvis – så har jeg lest bloggen din og kjenner historien din, så jeg tenkte jo at dette fortjener Hedda:) men, signalet du sendte med instabildet ble ikke helt heldig I forhold til dette blogginnlegget.
    bare en liten tanke fra meg…

    1. Takk for viktig innspill. Jeg har sett igjennom instagram-bildene mine da jeg ikke helt forstår hvilket bilde det er du snakker om. Kanskje var det bildet av glade barn og mor i bilkø med bolle i munnen? Det var ment humoristisk, og du vet, når man har vært så langt nede som meg, så kan man glede seg over å ha krefter til å sitte bom fast på E16 også 🙂 Jeg tenker mye på hva jeg legger ut, nettopp av hensyn til andre, men samtidig er det nyttig å få innspill på at ting ikke alltid blir oppfattet slik man mener det. At jeg må jobbe mer med kommunikasjonen. Jeg føler virkelig med deg. Savnet og forsakelsen som du kjenner på er enormt, og det er kanskje umulig å forstå for andre som ikke har vært i lignende situasjon. Og det er fort gjort å glemme også når man kommer ovenpå. Så takk igjen for at du valgte å skrive om dette til meg! Klem, Hedda

  3. Tusen takk Hedda Kise for ditt innlegg i Dagbladet 10.april.Jeg gruer meg til hver høytid,for vi mennesker hauser ting så opp.Og om ikke for min egendel,så syns jeg holdningene blir så rare.Vi skal vise raushet og omtanke på julaften,mens det virker som alle de andre høytidene blir folk glemt(som kan være vel så tunge,fordi folk går ut,felles aktiviteter)Prøv å gå alene ut på nyttårsaften,17.mai…
    For min del ble påsken iår veldig tung.Ribbeinsbrudd..alene uten hjelp eller familie,venner.Følte heller ikke ringe til noen,siden jeg hadde gitt uttrykk for hendelsen på facebook.Folk er sammen på tur,hytta og sola skinner.Så dagen gikk til å holde ut og holde humøret oppe…men den ensomheten var jammen like tung som fysiske smerter.Jeg unner alle en kjempeflott ferie,opplevelser og kjenner ikke misunnelsen..men min egen «alt jeg ikke har og som jeg selv ikke har brukt tid på å få når livet mitt har vært som det er.Takk for at du gir omverden et innblikk i at alle ikke har de samme mulighetene,og hvem som kjenner på det finns det ikke noe fasit på..

    1. Takk, Bente-Lill, for at du forteller denne historien. Det ironiske er at mange sikkert ikke tør spørre deg om det er noe du trenger heller. Vi har en tendens til å tro at alle andre har så mange rundt seg og så tør vi ikke spørre, både i redsel for selv å bli avvist og i redsel for å såre den andre. Resultatet er at du lå alene hjemme uten at noen ringte og spurte hvordan det gikk en gang. Det er hudløst vondt.

      Det er trist å høre at du gruer deg til høytidene. Jeg kjente også på en sorg i hjertet og jeg har kjent på ensomhet når jeg har sett andre være sammen, glade. Liksom deg unte jeg andre å ha det bra og jeg er ikke blant dem som mener at folk som er heldige og nyter livet skal slutte å «skryte av det» på facebook! Nei, fortsett med det! Deling er bra! Men vi må ha to tanker i hodet samtidig og vise mer omsorg for de som ikke har det så bra! Særlig ved høytidene, kanskje. Jeg nyter ekstra mye å ha det godt nå som jeg har kommet meg ut av den ensomheten som sykdommene og skilsmissen ga meg noen år i.

      Jeg tror dessverre det ikke nytter å vente på at folk skal ta kontakt. Målet vårt bør være å endre samfunnet, men det vil ta lang tid. Du skal ikke ligge ensom i sengen mens du venter. I et par andre svar på siden her, har jeg kommet med noen forslag til hvordan man kan komme seg ut av ensomheten. Lykke til og skriv gjerne igjen for å fortelle hvordan det går! Klem, Hedda

      1. Tusen takk,Hedda for et godt tilbakesvar.Nå er jeg heldigvis utstyrt med et godt stabilt humør og pågangsmot,så jeg har lært meg å holde ut fysiske smerter og tenker humor.Det har vært en god krykke å ha..Jeg vet jeg har gode,trygge venner som jeg har kjent hele livet,og en fin liten familie(vi er ikke så mange)..men det blir ofte at hverogen har nok med sitt.Det slo meg i det du skriver at det går an å ha to tanker i hode samtidig,at vi som kjenner på denne ambivalensen også må våge det..Ringe og si nå må jeg få «trollet utav hode»,kanskje blir vi ikke avvist.Kanskje trenger det ikke være den lange samtalen.Jeg stoppet en dag for en dame,som var tydelig opprørt i familesituasjon..jeg sa til henne sett deg og fortell hva som har skjedd.Det kjentes så utrolig godt å være en lytter i en lten stund og dreie situasjonen over fra kaos til hva du kan gjøre og hva man ikke trenger bruke energi på,for man får ikke gjordt noe med det der og da…en liten samtale,med gjensidighet og en god klem…:-).Som bare det at du svarer tilbake gir meg tårer i øynene for at det finns veier som vekker en trøst i «det lille barnet»i oss…som vi alle har.Tusen takk..ha en finfin mandag:-)

  4. Wenks:

    Kan anbefale å melde deg inn i en veldedig organisasjon, f.eks Røde Kors.
    Der er det masse utrolig hyggelige mennesker, varme og inkluderende.
    Sikker på at det er noe for deg der ute 🙂
    Mange andre steder man kan være sosial og oppleve mestring også; fritidsorganisasjoner, kurs osv.

    1. Kjære Trudelutt. Tusen takk for tipset og et fantastisk innspill!

      Jeg er enig med deg i at Røde Kors er en hyggelig, varm og inkluderende organisasjon. På egne hjemmesider står det «Røde Kors har mange aktiviteter for å motvirke ensomhet og skape sosiale nettverk. Statistikken viser at en av fire nordmenn plages av ensomhet…. i ethvert nabolag finnes det mennesker som må kjempe alene med sine problemer og som blir syke av ensomhet.»

      Jeg har utenlandske venner som var ensomme da de kom til Norge, men som gjennom Røde Kors fikk et sted å møte andre, få venner, bli inkludert og bygge nettverk. Røde Kors har mange aktiviteter for ulike grupper av ensomme mennesker, og man kan enten gå på en av disse aktivitetene – eller rett og slett melde seg som frivillig og hjelpe til på aktivitetene! Jeg har en singel venninne som gjorde nettopp det. Det er også en måte å komme i kontakt med andre på! Man kan lese mer om de ulike aktivitetene i Røde Kors på https://www.rodekors.no/vart-arbeid/omsorg/sosial-inkludering/

      Det finnes, som du skriver, mange andre steder hvor man kan være sosial og nyte at man klarer ting. Internett er fantastisk til å søke seg frem til det!

      Jeg vil nevne spesielt Aktiv på Dagtid i Akershus som jeg selv hadde glede av for noen år siden da jeg var innlagt på Sunnås sykehus. Turer i skog og mark betyr mye for meg – og det gjorde det kanskje enda mer da jeg var på det sykeste – så jeg ble med på en stavganggruppe slik at jeg hadde noen andre å gå med – og da ble jeg lett kjent med andre som sto utenfor arbeidslivet. Jeg var også på noen styrketimer i sal, men for hodet mitt ble det for krevende den gangen da jeg var nyoperert for hjernesvulst.

      Helseministeren har trukket frem «Tjukkasgjengen» hvor man går tur sammen – for å komme seg i form, både fysisk og sosial. De færreste er «tjukkaser», men litt galgenhumor om egen situasjon kan også hjelpe! Det er i hvert fall min erfaring. Du kan lese mer på http://www.tjukkasgjengen.no

      Et annet sted der jeg bor som jeg synes gjør en fantastisk jobb, er Villa Walle i Sandvika som drives av Mental Helse. Her kan man bare komme og ta seg en kaffe og møte folk som også bare trenger å komme og ta seg en kaffe og møte andre. Eller man kan melde seg på ukentlige aktivitetsgrupper, som malegruppe, lesesirkel, hagegruppe, skrivekløe-gruppe, musikk-gruppe etc

      Det som hjalp meg aller mest da jeg var på det sykeste og mest ensomme, var å se på det som en jobb hvor arbeidsoppgaven var å bli frisk og sosial igjen. Jeg gjorde det ved å melde meg på ulike kurs. Jeg elsker å lære og gjennom kursene, møtte jeg andre med de samme interessene som meg. Jeg gikk på alt fra kurs i varmkompostering til portrett-kurs i kunstmaling!

      Når det er sagt, tror jeg en av de største årsakene til ensomhet, er angst. Angst for å bli avvist. Angst for å ikke strekke til. Angst for å ikke være god nok. Og noen ganger også angst for å være sammen med andre, selv om det kanskje er det man lengter etter. Angst er en sykdom, og det hjelper ikke at vi andre ber de som lider av det om å skjerpe seg og ta grep. Jeg har aldri lidd av sosial angst, men hvis man gjør det, kan jeg forstå at det kan være vanskelig å ta første steget. Men hvis man først kommer seg over «dørstokkmila», så er jeg overbevist om at så og si samtlige vil få det bedre!

      Så kjære alle som i dag føler at de er ensomme – bruk gjerne bloggen min som støtte og inspirasjon til å finne gjemte krefter i deg til å komme deg ut av ensomheten.

      Og hvis det er noen andre her inne som vet om organisasjoner, aktiviteter og samlingssteder hvor man kan komme seg ut av ensomheten, så håper jeg at dere også legger igjen en kommentar om det med konkrete råd.

      Varm hilsen fra Hedda

      1. Takk for nydelig og forståelsesfullt svar, Hedda. Ja, angst er en forunderlig ting – selv om logikken sier at det ikke er farlig, og en så gjerne vil…så kan kroppen bare gå helt i stå over de minste ting. Jeg har vel holdt meg unna mange ting som forbindes med «syk», fordi jeg lengter etter en opplevelse av mestring, komptanse, læring som fører til jobb «der ute» – elsker kurs, men «normale kurs», ikke i energien «vi som trenger hjelp». Tok de første årene opp masse lån for å gå kurser, møte mennesker i felles læring – men det sier seg selv, at det stopper opp; kurs og utdanning er dyrt. Men takk for tips – det i Sandvika høres interessant ut, så koster jo ikke noe å sjekke ut! 🙂

        1. <3 Lykke til, anbefaler deg å prøve Villa Walle i Sandvika, ja. Fokuset der er ikke at de som går der "trenger hjelp". Fokuset er at de som går der er med på å bestemme hva huset skal brukes til og at det er et sted for kultur og sosialt samvær. Tror det er litt kursvirksomhet der også. Det er i hvert fall en nydelig sveitservilla med utsikt over byen og mange hyggelige mennesker. Mange der sliter med angst uten at man kan se det på dem. Det er nok en av de mest vanlige lidelsene i Norge. Du behøver ikke være pasient, sykmeldt eller ufør. Du definerer selv om det er et tilbud som passer deg. Alle er velkomne.

  5. Hei – takk for at du tok dette opp. Og – jeg kjenner fortsatt på ensomheten og misunnelsen….fordi for meg, har det ikke «løst» seg, som det gjorde for deg. Jeg er 50. Uføretrygdet. Ingen jobb, ingen kolleger – ingen spesiell utdanning, ingen penger som gir mulighet til utdanning = ingen jobb. Aldri hatt partner, fordi jeg hele livet har måttet fokusere på å bli frisk. Vel….så er jeg nå ganske så «frisk og normal» nå. Men altså; 50. Og alene. Og alle de årene jeg trodde jeg «bare» skulle fikse ting, så jeg også kunne ha det «alle andre har»; en mann, barn – være familie, ha hus, bil, penger i banken, reise osv osv….nope. Venter liksom på at dette «noe» skal løsne, redde situasjonen….hva nå dette «noe» er – innenfra, ja, men av og til trenger en hjelp fra verden også. Imens, får en gå for spirituelle løsninger, og trøste seg med en «sjelens reise» – men jeg tror egoet gjerne skulle hatt det litt moro her på jorda også! Føler Norge er et veldig «innestengt» land; folk går hjem fra jobb, stenger dørene. Har vel både med kultur og værforhold å gjøre. Vel….da får jeg trekke meg opp i sofaen igjen, gå i tenkeboksen – så mange resurrser ubrukte, så mye kjærlighet å ønske brukt ut i verden….så får jeg håpe løsningen kommer… God vår.

    1. Kjære Wenks. Aller først vil jeg takke deg for din åpenhet og applaudere deg for den jobben du står i. Det er en krevende «jobb» å være ufør. Utenfra virker man kanskje «frisk og normal» ,som du skriver, men man blir ikke ufør uten grunn, og det er krevende å stå i sykdom. Jeg synes at du fortjener litt moro nå! Trudelutt har gitt deg et godt tips. Jeg slengte meg på å ga noen flere tips. Etter alle disse årene, så har du sikkert prøvd «alt» for å bli frisk nok til å bli arbeidsfør. Det er klart man gjør det! Noe av det har sikkert vært det reneste humbug også. Man er jo helt desperat etter å finne nøkkelen til bedre helse og å komme seg ut av ensomheten! Og så gir man kanskje litt opp etter hvert og orker ikke å prøve mer. Men kanskje det er noe av det Trudelutt og jeg skriver som gjør at du får inspirasjon til å prøve noe nytt? Det håper jeg!! Ønsker deg alt godt! Og takk igjen for kommentaren din. Det satte jeg stor pris på og jeg tror at ved at du gjorde det, så hjalp du mange andre også.

      1. Takk, takk, takk for denne kommentaren. Blir så lei av å gnåle om det samme, og redd andre ikke orker høre – når en leter og leter etter løsninger, jobber som en gal for å «bli normal» igjen, ikke «ufør» (og ja; en blir jo ikke «ufør» uten grunn…..) – har gjort masse! Takk for at du ser at det å gå hjemme, være «på utkanten av livet», det sosiale, det «normale», det som er ansett som ok, krever masse styrke og initiativ. Som en venn sa; livet er ikke for amatører. Tror og håper jeg fortsatt kan finne veier ut – vil så gjerne ut der og bidra med noe, skape noe. Så får en håpe muligheter og finansiering kommer! Føler meg ganske rørt av alle støttende kommentarer, og så glad jeg fant bloggen din. Takk, alle nydelige mennesker.

  6. En kjenne seg så igjen, i det du skriver…en føler misunnelse.. til dem som har både helsen og økonomien. Selv om en unner andre alt vel, så ønsker en å kunne unne sine barn, de samme opplevelsene. Håper vi alle u samme situasjon, en dag vil oppleve den samme lykke. Selv om lykken i fellesskap kan like godt bestå av dem vi inviterer inn til oss.

    1. «Selv om lykken i fellesskap kan like godt bestå av dem vi inviterer inn til oss.»
      Det var nydelig formulert, Pia- takk for kommentaren <3

    1. Takk skal DU ha som skriver dette til meg – det er veldig givende for meg å vite at det får folk til å tenke <3

  7. Utrolig herlig å lese hvordan du velger å fortelleu. Hvor dyp du er i deg selv og den innsikten du har i deg selv og andre. Mange flere burde strebe mer for å finne seg selv og kunne leve et mye lykkeligere liv med seg selv og andre.

  8. Veldig godt skrevet.

    Det jeg synes er vanskelig er at noen av de jeg kjenner rundt meg som sliter nesten virker som de trives nede i «sumpen». Jeg kjenner flere som klager høylydt og skriver negative ting på facebook pga de synes folk er for positive, skryter for mye, har det for bra, viser for mange turbilder osv, men når jeg tilbyr turfellesskap i nærområdet (alt fra korte til lengre turer) får jeg bare tilbakemelding om at jeg sikkert er for sprek og at de sikkert ikke klarer å henge med. Selv om jeg presiserer at jeg med glede går kortere og roligere tur da selskapet er det som er kjekkest med turen. Jeg går gjerne en raskere tur på et annet tidspunkt alene, for en god prat på en trasketur er godt både for sjelen både for den som er frisk og den som har større utfordringer i livet.

    Jeg kjenner flere som før påske klagde høylydt over hvor mye de gruet seg til påske for «alle» var så lykkelige, og «alle» hadde familiehytte, «alle» skulle på fjellet, stå på ski osv. Jeg tilbydde derfor å låne bort vår med ski og alt de trenger av utstyr hvilken som helst helg etter påske (og gjerne flere helger om ønskelig). De kan ta med seg venner og gjøre det kjekt sammen, eller vi kan dra sammen om de ikke har noen de ønsker å ta med, men de jeg har tilbydd det til har takket nei for de liker egentlig ikke ski eller snø…

    Jeg er mye alene med barn selv og går i full jobb, men jeg bruker mye tid hver uke på sms, telefon osv med venner og bekjente som både har det bra og de som ikke har det så greit. Jeg har opparbeidet meg et stort sosialt nettverk og jeg vet jeg er en god ressurs for flere, på samme måte som andre er det for meg. Men noen mennesker kan man dessverre ikke tilfredsstille.

    Uansett, utrolig kjekt og gledelig å lese om din påske Hedda. Det er kjekt at du deler tanker og meninger for det er garantert inspirerende for mange! I alle fall for meg 🙂 Og vi har også storkost oss i påsken i det nydelige været med ski på beina 🙂

    1. Hei SJ. Takk for kommentaren. Jeg setter pris på at innlegget mitt har engasjert så mye og at det har inspirert deg og mange andre. I følge tall fra blogglisten og google Analytics, var jeg faktisk Norges mest leste blogger på mandag med nærmere 65 000 unike brukere (foran Sophie Elise, fotballfruen, mammaen til Michelle og Trines matblogg! ) Og torsdag da Dagbladet republiserte innlegget mitt på sine egne sider, ble innlegget lest over 100 000 ganger. Så jeg har tydelig truffet noe viktig hos folk.

      Fortsett å hjelpe andre, SJ. Det er fantastisk at du gjør det! Jeg er sikker på at selv om noen takker nei, så gjør det inntrykk i hjertet på dem at du tilbød deg. Hvis man har vært ensom eller deprimert lenge, så kan det ta litt tid før man klarer å ta i mot hjelp. Så kanskje neste gang! Det kan også være vanskelig for mange å ta i mot hjelp hvis de ikke føler at de kan gi noe tilbake som er «like mye verdt». Sånn var i hvert fall jeg da jeg var på det mest syke og da jeg var på det mest ensomme og jeg er dessverre litt sånn fortsatt selv om jeg prøver å jobbe med saken! 😉

      Det å kunne gi noe til andre, er viktig for selvbildet. Det må vi huske når vi vil hjelpe andre også.

      Kjekt å lese at du også har storkost deg i påsken. Alt godt!

  9. Hei…
    Jeg har ikke hatt noen planer i påsken og det har vært helt forferdelig. Jeg er ikke av den typen som spør andre om å få lov til å være med dem og har derfor kjent på en voldsom ensomhet i påsken. Det har virkelig vært tungt! Jeg er 31 år, singel og uten barn. Har ikke så god kontakt med familien min og har få venner. Jeg synes det har vært grusomt å se alle de lykkelige bildene og statusene de siste dagene. Ulike fora/bloggere i media i påskedagene har oppfordret andre til å ta kontakt med de som de vet er alene osv. Men hvordan kan andre vite at jeg er alene og ensom når jeg ikke forteller det til noen?

    1. Hei Anette,

      Jeg fikk spørsmål fra en perifer venninne om hun og datteren kunne få være med oss på påskeferie noen dager. Det er en jeg ikke hadde tenkt hadde ønske om å være med, men vi sa så klart ja, og hadde det kjempekjekt de 2 dagene vi var sammen! Vinn-vinn for alle. Du må huske at om du blir med noen kan du være godt selskap, det er en ekstra som kan hjelpe å tørke oppvasken, du kan hjelpe barn med å få på kjeledress og støvler, så om du kanskje føler du trenger deg på ved å spørre ved neste anledning så kan det faktisk hende de du spør vil sette stor pris på at du ville være med bare fordi du er den du er 🙂

      1. Hei SJ. Fint innspill. Det er nok mange fine stunder vi går glipp av, fordi ingen tenker på det som en mulighet eller tør spørre hverandre. Men tenk så mange hyggelige stunder vi kunne fått hvis vi bare klarte å slippe taket i angsten for å bli avvist! 🙂

    2. Kjære Anette. Jeg håper at du etter hvert kan klare å fortelle det til noen. En klok venninne av meg som hadde møtt mye motgang i livet sa at å dele gir styrke, å dele gir kjærlighet. Det er også min erfaring. Men det er supervanskelig når man ikke selv føler seg på toppen. Mitt råd til deg er å allerede nå tenke ut om det finnes noen som du kan avtale påskeferie sammen med til neste år. Enten noen du kjenner eller en organisasjon eller et firma som tilbyr turer for enkeltpersoner. Det finnes utrolig mye der ute, men påskeferien må planlegges i god tid. Skriv gjerne til meg om hvordan planleggingen går, jeg heier på deg og jeg er helt sikkert på at alle som leser dette gjør det også!! Neste år må du ha en god påske!!!!

  10. Vakkert og rørende, flott at du fikk snudd dette.

    Men, det er mange som sitter igjen nede i dalen og mangler nettverket rundt seg for å snu sin situasjon.

    Ved å se dette blogginnlegget sammen med blogginnlegget til «ensom24», kan kanskje flere mennesker som lurer på hvordan de skal komne seg opp fra dalbunnen få hjelp på veien. Man ser at det er veldig mange mennesker rundt en, som man idag til og med ikke kjenner, som har lyst til å hjelpe andre mennesker i en tung situasjon. Det starter med å strekke ut armen, så plutselig kommer noen og tar tak og hjelper til å dra oppover 🙂

    1. Kjære Cato Storm.

      Tusen takk for kommentaren. Du peker på noe viktig som mange ensomme kanskje ikke har tenkt på. I hvert fall gjorde ikke jeg det. Det finnes mange mennesker der ute som rett og slett får glede av å hjelpe andre mennesker i en tung situasjon. Hvis man – som ensom – tar i mot hjelp, så hjelper man faktisk giveren også. For det å kunne gi noe til noen andre, det å kunne hjelpe andre, er faktisk veldig givende! Det gir ofte en intens lykkefølelse hos den som hjelper.

      Dette har det tatt meg mange år å forstå. Da jeg selv var på sykehus i ett år etter hjernesvulstoperasjonen, var jeg ganske fortvilet over at jeg var kommet i en situasjon hvor jeg måtte ta i mot hjelp fra andre uten å ha krefter til å gi noe tilbake. Jeg følte at jeg var en belastning. I ettertid har jeg skjønt at det ikke var slik. For har man valgt å bli sykepleier, for eksempel, så er det fordi man liker å hjelpe andre. Det er det som gjør dem lykkelige. Og det var det at jeg ikke kunne hjelpe andre en periode, som gjorde meg ulykkelig den gangen.

      Når det er sagt, betyr ikke det at man ikke skal føle takknemlighet og bli imponert over de mange som har som jobb å hjelpe andre eller som har meldt seg som frivillig til ulike hjelpeorganisasjoner eller hjelper en nabo, venn eller et medmenneske. Uten dem, ville det vært enda flere ensomme i Norge.

      Men samtidig så tror jeg at hvis man er ensom, så må man ikke bare strekke ut armen. Man må få med seg beina også.

      Det er veldig sjelden at noen plutselig bare kommer og tar tak og hjelper deg oppover. Oftest må man begynne selv. Ved å gå på sosiale møter, melde seg inn i en fritidsorganisasjon, bli med på tur, melde seg på kurs – ett eller annet! Lenger nede i tråden har jeg kommet med noen forslag til de som trenger det. Kanskje er det noen andre som har noen konkrete forslag også – i så fall håper jeg på flere kommentarer på det! 🙂

  11. hei Hedda!
    Så utrolig flott skrevet, jeg leste, tørket tårer og kjenner meg så godt igjen i det du har skrevet…nesten alt, ihvertfall!
    Denne følelsen å savne ting og ønske seg ting, som så mange andre tar som en selvfølge. Du startet så bra med dette blogginnlegget…JA det er misunnelse, jeg kan nemlig også smile og ønske god påske og god tur, og det er ikke bare påsketurer, men generelt turer og ting kreftene og beina mine ikke greier. -og forståelse når man sier nei takk, at man ikke greier…???

    FLOTT at påsken din ble topp, det bobler jo av glede mellom linjene!

    1. Takk, Tone! 🙂

      Hyggelig at så mange har kjent seg igjen i «nesten alt» i innlegget mitt. Det betyr at det berører og er et viktig tema. Jeg satte også veldig pris på at du leste mellom linjene og så gleden min. Det viktigste i livet er kjærlighet. Har man gode venner og familie, kan man ha det godt selv om man har en kronisk sykdom med mye smerter.

      Jeg setter også pris på at du turde å nevne ordet misunnelse. Jeg valgte å kalle en spade for en spade. Ensomhet handler mye om misunnelse. Det er et negativt ladet og skambelagt ord, men det er en helt normal følelse, og det er en veldig vond følelse å ha. For sammen med misunnelsen, kommer ofte også skammen. Skammen over å ikke få det til. Skammen over ikke å være så elsket som andre tilsynelatende er. Skammen over å i det hele tatt tenke negativt om egen situasjon i rike Norge når folk i mange andre land har det så mye verre enn oss…

      Og hvis man innrømmer misunnelse, kommer det ofte kommentarer som at alle kan ikke være like og man må da kunne unne andre suksess og ha det bra. Det handler da ikke om det! For misunner man noen at de er sammen med venner og familie på tur i fjellet i påskeferien, betyr ikke det at man ikke unner dem det! Det betyr bare at man kunne ønske at man selv var sammen med venner og familie i påskeferien og hadde det hyggelig.

      Du peker på dette med forståelse for andres situasjon. Hvis man ikke har vært syk selv, så er det vanskelig å forstå det fullt ut. Så når du sier «nei takk, det greier jeg ikke» til en tur, så føler folk kanskje at du ikke gidder å være sammen med dem. Vi er så redde for å bli avviste alle sammen. DET er noe av problemet, enten vi er frisk eller syke, sosialt aktive eller ensomme.

  12. Du skriver så bra, Hedda . Og vi er mange som kjenner oss igjenn…jeg har selv vert syk i 9 år…Den følelsen av å ikke kunne klare være med å gi familien gode opplevelser….barnet mitt var kun 5 år når jeg ble syk…og min eksmann valgte livet med ny partner -for så å glemme sitt barn..ekstra press på meg å gi barnet gode opplevelser..det er tøft.. jeg er så syk at om jeg klarer en tur ut en dag-så må jeg ligge flere dager… Fantastisk-og utrolig nok har jeg funnet kjærligheten igjen til tross for min sykdom…evig dårlig samvittighet for barn-stebarn og min mann…
    jul-påske-sommerferier blir ikke det samme…man vil så gjerne klare det alle andre klarer…gi barna opplevelser….jeg krysser fingrene for et lys i vår tunnel…jeg har alvorlig ME…tenke positivt er bra-men jeg er like syk.har prøvd alt og venter i spenning på forskningen med kreftmedesin som pågår….drømmen er å bli mye bedre før barna flytter ut..og de er allerede blitt 14 og 15 år….Livet med sykdom forandrer mye av tankene…..Glad for å lese at du har kommet til lyset i din tunnel, Hedda 🙂

    1. Hei!

      Hvis det kan være noen trøst, så har jeg også vært så syk at om jeg var en tur ute blant folk en dag, så måtte jeg ligge i flere dager etterpå. Jeg har en skade i hjernen etter hjernesvulstoperasjonen som gjør at jeg er ekstremt sensitiv for lyder, lys og generelt mange inntrykk. Så jo flere folk, jo verre er det for hjernen min. Det har ikke noe å si om det er kolleger, venner eller familie. Det har ikke noe å si om det er hyggelig eller ikke. Jeg får rett og slett migrene av å være sammen med andre.

      Men jeg har gradvis blitt bedre. Det har tatt syv år å komme dit jeg er nå, så jeg har måttet være tålmodig – og jeg har fortsatt en lang vei igjen. Men nå kan jeg være sammen med andre, bare jeg sørger for tilstrekkelig hvile før og etterpå. Jeg får fortsatt migrene av det, men den er til å leve med. Jeg bruker en nervestimulator daglig når jeg hviler som gjør at jeg kommer meg raskere og ikke trenger å bruke smertestillende medisiner så ofte lenger.

      Løsningen ligger ofte i å lytte til kroppen, finne ut hva hjernen forsøker å fortelle oss. Jeg har brukt alt for mye tid på å ikke klare å akseptere at jeg ikke er hundre prosent arbeidsfør og at jeg f. eks ikke klarer å gå på langrenn et par timer, lage middag og ha gjester på kaffe på en og samme dag når familien er på påskeferie.

      En annen ting som vi mødre kanskje også sliter med er å klare å gjøre ting bare for oss selv. Vi velger hele tiden aktiviteter og gjøremål som vil gi barna gode opplevelser og god læring. Jeg jobber med å prøve å få til å gjøre ting bare fordi JEG har lyst til det, ikke fordi det ville være bra for familien. Men jeg merker at selv da, begrunner jeg det med at det vil være bra for barna at mamma viser dem at det er viktig å ta vare på egne lyster og interesser. Ha ha…overfor meg selv, begrunner jeg dette målet med at det vil være bra for barna. Ikke med at det vil være bra for meg! 😉

      Hvis det kan være noen trøst, så har jeg noen venner som har vokst opp med kronisk syke mødre. De sier selv at de ikke ville vært det foruten. Det har gitt dem en innsikt i livet og en innstilling til livet, som de føler at de ellers ikke ville hatt!

      Jeg krysser også fingrene for at det kommer et gjennombrudd i forhold til din sykdom!
      Klem, Hedda

  13. Det kreves styrke for å få til alt dette, Hedda. Skal si du er tøff. Ønsker dere alt godt.

    Hilsen Renate

  14. Flotte ord som får en til å tenke. Flotte folk og flotte bilder. Hils til jentene. Nelia hilser.

    Hilsen Renate 🙂

  15. Takk, kjære venn, for at du skriver fra hjerte og er så ærlig.
    Jeg har hatt den fineste påsken jeg noensinne kan huske, takket være deg og spontaniteten din ved å invitere meg med opp på hytta.
    <3

    1. Det var en glede, Sindre. Ikke bare er du en sann venn, interessant samtalepartner, elendig ticket-to-ride-spiller (noe som er bra, synes mor og kidsa), men du er også en racer på å brette håndklær og sengetøy! Maken til orden i skapene på Steingard er det bare Mr Alfa himself som kan matche!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *