Jeg har hatt en hemmelighet…

Jeg tror på ærlighet, og jeg er akkurat kommet igjennom nok en livskrise. Den er ikke engang helt over.

Noen ganger må man  porsjonere ut litt, fordi det kan være så overveldende

at man må beskytte hjertet sitt eller noen andres hjerter.

14310429_1288851381149190_2917138427814751433_o
Min største utstilling så langt ble åpnet for noen dager siden hvor jeg holdt et halvtimes foredrag. Jeg har 36 bilder utstilt på galleri Lykkehaven i Sandvika og utstillingen varer til og med søndag 11. september klokken 16.

 

Jeg tror på ærlighet, men det er ikke alltid man skal dele absolutt alt. Noen ganger må man  porsjonere ut litt, ikke fordi vi har noe å skamme oss over, men fordi det kan være så overveldende at man må beskytte hjertet sitt eller noen andres hjerter. Og noen ganger er det sånn at noe kan man dele med mange og noe kan man dele med noen få. Jeg har nettopp vært i en livskrise – igjen, men jeg kan ikke fortelle hva den går ut på til alle.

bjorg-og-hedda-i-samtale-pa-lykkehaven

Det jeg kan fortelle, er at jeg måtte legge om kursen – nok en gang – og finne frem verktøykassa med erfaringer fra tidligere livskriser for å komme meg igjennom en vanskelig tid. Fra før har jeg erfart at bare jeg kan klare å være tålmodig- og jobbe knallhardt og målrettet med små museskritt – så vil jeg få til mye mer enn noen kunne tro på forhånd!

Og vet du hva:

Denne langsomme, seige, utmattende og skremmende kampen som  jeg har utholdt det siste halve året, har også vært fylt med lykke!

Jeg tror det voldsomme fokuset på den perfekte fasaden, det gode liv og den såkalte veien til lykke, har ødelagt for vår oppfatning av hva livet egentlig ERLivet er en rekke med oppturer og en rekke med nedturer – og noen ganger er det vanskelig å se forskjellen. Har vi denne vissheten, vil det også være lettere å kjenne lykke.

14225397_1289943307706664_3752772087037512179_n
Øverst maleriet «TONE BY THE OCEAN». Nederst fra venstre «THE EYE», «SOMEWHERE OUT THERE» og «RESTING IN YOUR ARMS»

Ofte kan det være vanskelig å stoppe opp, legge seg ned, tømme hodet, føle seg ett med naturen og hvile, selv om det er det vi alle innerst inne lengter etter. Men gjør du det, hviler i nuet bare et lite øyeblikk, så får du faktisk lykkefølelsen, også når du er i en alvorlig krise, slik som jeg har vært det siste halve året og flere ganger tidligere i livet.

Kobberplate-etsningen CLARITY (kr 3 500,-)
Clarity 3 500,-

Jeg er ikke så god til å legge meg ned og hvile – og jeg lengter etter et sted der jeg på en måte er beskyttet fra bekymringer, men jeg øver meg og blir stadig bedre på det.  Derfor tror jeg hvilen, roen – og også evigheten og døden er noe som opptar meg i mine bilder. Samtidig så liker jeg at bildene mine kan tolkes på FLERE måter, og det er helt bevisst fra min side. Jeg elsker doble og multiple betydninger, fordi det er sånn livet er.

NOBODY KNOWS (THE FUTURE), kobberplate-etsning, kr 3500,-
Nobody knows the Future 3 500,-

Derfor jobber jeg med motiver som har flere meninger, og derfor nekter jeg å finne «ett» uttrykk, men ønsker å jobbe med ulike kunstneriske uttrykk. For hvorfor skal vi bare velge en side av oss selv? Er det ikke ofte flere sider til en historie? Mange av oss har hatt en oppvekst der vi ikke har følt at alle våre sider var like akseptert – eller likt. Mange av oss begynte tidlig å gjøre alt for å være slik som andre ville at vi skulle være.

fullsizerender
Etsning – KISS FROM HEAVEN – kr 2100,- uten ramme

 

Jeg var en typisk FLINK PIKE som barn: pliktoppfyllende og høflig med beste karakter i alle fag på skolen.

Da jeg var 15 år gammel,  troppet jeg opp på kontoret til sjefredaktøren i Telemarks største avis, Varden, og ba om sommerjobb som journalist. Da han spurte meg om jeg kunne vise ham noe jeg hadde skrevet, svarte jeg at jeg ikke hadde skrevet noe før, men at det ikke var noe problem, fordi jeg visste at jeg var god til å skrive selv om jeg aldri hadde skrevet noe! Jeg måtte overtale ham, selvfølgelig, men mitt ungdommelig mot og min manglende livserfaring, ble belønnet med to ukers praksisplass som etter bare to dager ble til seks ukers betalt journalistisk jobb.

16 år gammel, var jeg utvekslingsstudent i USA ett år der jeg var en av redaktørene av en tykk årbok med flere titalls artikler og intervjuer.

19 år gammel fikk jeg sommerjobb i NRK Telemark – uten journalistisk utdannelse eller teknisk opplæring – og med beskjed fra redaksjonssjefen at hvis jeg dreit meg ut, så dreit jeg ut han også…

21 år gammel ble jeg fast ansatt i NRK.

22 år gammel ble jeg vaktsjef og programleder for de lokale nyhetssendingene fra NRK Buskerud, Vestfold, Østfold og Telemark.

24 år gammel ble jeg headhuntet til å være programleder for God Morgen Norge HVER uke – OG God Kveld Norge  – på en gang.

Siden ble jeg programleder for Dyreriket, Turklar, Jenter på Hjul, Svigerdatter søkes, Familieliv, nyhetene, Artistgallaen, Sporty – gjør livet lettere –  med mer. Innmellom  fødte jeg fire barn som jeg ammet i minimum ett år hver, og siden min eksmann selv har skrevet bok om det, kan jeg fortelle at jeg var gift med en alkoholiker.

"Eternal Love", etsning av Hedda Kise (Foto: Kine Øynes - kineoynes.com)
«Eternal Love», etsning av Hedda Kise (Foto: Kine Øynes – kineoynes.com)

Etter at tvillingene kom i 2006, husker jeg at jeg var så sliten at det føltes som jeg gikk på stram line og at jeg måtte holde meg fast i tau på begge sider av kroppen for ikke å falle sammen. Det er det bildet jeg har av meg selv fra den tiden.  Jeg satt i FAU og arrangerte vennemiddager og barnebursdager. Jeg fløy rundt overalt, trente 5-6 ganger i uka for å få litt «fri» fra alt –  og for å kompensere for at jeg var sliten, begynte jeg til og med å ha tellekanter – i boden! Jeg var livredd for å legge meg ned i senga eller sette meg ned på sofaen et par sekunder, fordi jeg visste at hvis jeg slappet av bare litt, så ville jeg ikke klare å reise meg igjen og  ”alt ” ville rakne rundt meg.

Jeg var råflink til alt. Bare ikke egen lykke.

 

14212153_10154560745961522_4459855278288449211_n
Mixed media maleri – SURVIVIN – kr 4800.-

 

Egentlig drømte jeg om et helt annet liv – men jeg følte at jeg bare måtte fortsette. Jeg hadde ikke krefter til å gjøre en endring, og akkurat det tror jeg veldig mange kjenner på i dagens samfunn.  Den følelsen er dessverre et symptom på vår tid, spesielt blant jenter som blir oppdratt til å hele tiden «gjøre det fornuftige».

hedda-viser-kunst-pa-lykkehaven

 

33 år gammel,  fullammet jeg 6 måneder gamle tvillinger, samtidig som jeg jobbet lange dager som programleder for hovedsatsningen på den nye kanalen TV2 Zebra. Det var en reality-serie som het Svigerdatter søkes – et programkonsept som lå milevis unna midt eget liv, milevis unna mitt hjerte, men jeg var flink pike og programleder – og ga alt jeg hadde i alt jeg gjorde.

Så i februar 2007, 34 år gammel, klokken 17 på ettermiddagen, fikk jeg telefonen som snudde opp ned på ALT. Det visste seg at alt det jeg holdt på med ikke betød noe som helst.  Å være flink pike hadde absolutt ingen verdi. Det var heller ikke hovedgrunnen til at jeg var så sliten. Det var noe som holdt på å ta livet av meg. Noe som vokste midt inne i hodet mitt – så midt inni som det går an å komme – i hyppothallamus. En hjernesvulst som blokkerte all drenasje slik at jeg kunne falle død om når som helst. Egentlig var det merkelig at jeg i det hele tatt ikke hadde gjort det allerede.

Tre timer senere, ble jeg innlagt på intensiven på Rikshospitalet og morgenen etter ble jeg hasteoperert , fordi det var så høyt trykk i hjernen.

Da jeg våknet etter den siste operasjonen, kunne jeg ikke lenger snakke i setninger, og jeg husker at jeg var takknmelig for at jeg klarte å si ett ord av gangen – som var riktig – slik at de rundt meg forsto at jeg var ”helt med” selv om jeg var blitt hjerneskadet.

_22A2581

Så begynte den lange veien tilbake. Ett drøyt år på ulike sykehus i opptrening – språket, motorikken, hukommelsen, psyken.

Jeg var en periode på Sunnås sykehus. Hver onsdag var det hobbykveld nede i kjelleren med miljøterapeuten. Pasientene kunne velge hva de skulle lage selv. Noen lagde perlekjeder, andre lagde silketrykk eller pusset på det som skulle bli et vakkert skaft til en dolk. Jeg nektet uke etter uke, fordi jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg var på sykehus – borte fra barna mine, og jeg følte ikke at jeg fortjente å gjøre noe bare for min egen gledes skyld. Jeg kunne ikke kaste bort tiden. Jeg måtte fokusere på å trene slik at jeg kunne fungere som mamma igjen. Det var en medpasient som hadde fått slag i ung alder og som også selv var mor, som forløste meg. Hun sa at å lage perlekjeder var god trening for finmotorikken min som jeg slet veldig med etter hjernesvulstoperasjonene og at barna ville bli glad for å få perlekjeder av mamma. Slik kunne de føle at mamma var med dem selv om jeg var på sykehus

Jeg sa ja!  Gleden over å kunne BIDRA MED NOE overfor barna og samfunnet var ubeskrivelig. Og det er det som er så viktig – det å kunne BIDRA – at det vi gjør er NYTTIG for andre. Det er mitt råd til deg når du opplever livskrisen: finn noe du kan gjøre som vil hjelpe andre. Stort eller smått. Og når du føler at du kan bidra, får du håp.

Det er ikke mestringsfølelse som er viktig for selvfølelsen. Det er følelsen av å bidra til samfunnet, vissheten om at det du gjør, hjelper andre mennesker. Det er det alle mennesker lengter etter.

Helt siden vi var barn, har vi hatt stor glede av å få anerkjennelse for når vi gjør noe for et annet menneske eller for fellesskapet. Og når vi klarer å finne noe hvor vi bidrar til samfunnet, får vi håp.

Skjermbilde 2015-03-29 kl. 13.08.58

Har vi håp, kan vi tåle så mye mer, enn hvis vi ikke har håp. Det var hovedbudskapet til Anbjørg Sætre Håtun som døde så alt for ung. Jeg savner henne fryktelig. Vi er mange som gjør det.

 

"Hope"  SOLGT
«Hope» SOLGT

Selv får jeg håp og energi av å være ved havet. Å sitte på et svaberg og se utover havet – å føle seg i kontakt med evigheten – det er ikke noe sted det er lettere å puste, hvile og tenke – der får jeg ofte ny innsikt, nytt håp. Kanskje skimter jeg mitt nye liv der ute et sted? Eller blir det bare med drømmen? Blir man sittende for lenge et sted uten å hoppe, risikerer man å stivne og å bli fragmentert. Man risikerer å miste seg selv.

For det er bare DU SELV som kan ta hoppet – det kan ingen gjøre for deg

Jeg tror kvinnen i «Hope» er i ferd med å ta hoppet. Det er litt sånn jeg følte det i forhold til denne utstillingen på Lykkehaven også. Jeg visste at jeg egentlig ikke hadde tid, men jeg skjønte likevel at jeg bare måtte HOPPE I DET. For noen ganger må man det, selv om man ikke har kontroll eller vet hvor langt man må hoppe eller hvor man lander eller om man vil klare å svømme så langt som det kreves… Det er den eneste måten å komme videre, og det å føle at man er på vei mot noe, er viktig for håpet.

Hope 2 900,-
Hope 2 900,-

Da jeg laget denne etsningen, ville jeg ikke at kvinnens kropp skulle være perfekt. Hun skulle ha noen sår, noen skavanker, på en måte noen feil, også kunstnerisk. For livet er aldri perfekt.

Alle må vi igjennom perioder hvor vi føler at vi kun eksisterer for andre: det kan være for barna, foreldre, en syk partner, for jobben – og så videre… men problemet er egentlig ikke DET, men at samfunnet ikke tillater at vi snakker om det.

Vi vil ikke fremstå som sytete.  Vi tør ikke være en belastning. For det å være en belastning for andre er en enda større belastning enn den belastningen vi allerede står i.

 

Det å være ærlig utad om det vonde i livet mens det står på, vil være en enda større belastning enn den belastningen vi allerede står i.

Vi lever i et positivitetstyranni som er positiv på overflaten, men hvor summen er negativ for svært mange enkeltmennesker.

Night Secrets 1 900,-
Night Secrets 1 900,-

Derfor blir slike perioder av livet hvor sykdom og andre livskriser rammer oss, ekstra tunge å bære. De blir ekstra ensomme, fordi det ikke er lov å dele negative opplevelser før de er over. Vi holder kjeft og  gjemmer oss bak en fasade – inne i livets tre – eller blir tvunget til å skjule oss.

Et halvt års tid etter hjernesvulstoperasjonen mine, ble jeg sendt hjem fra Sunnås sykehus – hjem til fire barn – uten hjelp i huset. Jeg bet tenna sammen og kjørte på i god gammel flink pike – stil.

_22A2606
Maleri – ETERNAL LOVE – 150 cm x 50 cm – kr 17000,-

 

Etter to uker, kollapset jeg på kjellergulvet og ble hentet i ambulanse. Etter to uker i en seng på Rikshospitalet hvor jeg ikke klarte å reise meg uten hjelp, ble jeg sendt til rehabiliteringssenteret Godthaab. Legene konkluderte med at jeg trengte fysioterapi, samt hvile.

Men det jeg følte at at jeg trengte, var noen å snakke med. En psykolog eller bare noen som hadde som jobb å høre på at jeg KLAGET litt. Men det var ikke rom for å snakke om negative følelser, og som den flinke piken jeg var, gjorde jeg det heller ikke . Alle rundt meg – både på sykehuset, hjemme og i samfunnet for øvrig – var livredde for å fokusere på det negative med det som hadde skjedd meg og mente at vi måtte holde fokuset på det positive. For meg ble det et fengsel.

Day Secrets 1 900,-
Day Secrets 1 900,-

Jeg smilte og spøkte galgenhumoristisk om hjerneskaden min, men inni meg hadde jeg en stadig større hemmelighet: en stadig større bombe av frustrasjon. Fordi jeg fikk ikke luftet de negative følelsene, turde jeg ikke engang å kjenne etter og annerkjenne dem – og jeg skammet meg over at jeg hadde dem, for det var på en måte et bevis på at jeg ikke var takknemlig nok for at jeg hadde overlevd, at jeg ikke var flink nok, ikke uselvisk nok. Så jeg skjulte det jeg følte. Jeg holdt kjeft.

img_2140
Etsning KEEPING SILENT til venstre – kr 3500,- uten ramme. Mixed media maleri – FAITH, HOPE, CHARITY – kr 7500,- inkl ramme.

 

For meg handler dette bildet om den frustrasjonen det er å ikke få sagt det man vil, gjort det man vil, vært den man er, levd slik man ønsker – og jeg har kjent på den følelsen flere ganger i livet av ulike årsaker. Det har helt sikkert du også.

Jeg henter mye inspirasjon fra mediaverdenen som jeg har vært en del av så lenge – fra nyheter og politikk. Et leksempel på det er DISSE ØYNENE som jeg har med i flere av bildene mine. De kom til meg 15. februar 2008 da jeg så forsiden av VG, eller var det kanskje Dagbladet. Jeg er ikke sikkert, men jeg klippet det i hvert fall ut

Mixed media maleri – SURVIVING – 5400,- inkl ramme

Noen som ser hvem det er?.

Det er øynene til Manuela Ramin Osmundsen. Hun var statsråd og måtte gå av, fordi hun angivelig hadde en HEMMELIGHET som hun ikke hadde fortalt regjeringen og det norske folk. Uten å ta stilling til saken,  kjente jeg meg veldig igjen i den følelsen.

Jeg er overbevist om at det ikke er bra for helsa å ikke kunne fortelle hvem man egentlig er og hva man egentlig tenker og føler. Det er et stort samfunnsproblem.

For meg var det å leve med en sorg over det jeg hadde mistet – med et smil om munnen – som en eneste stor, vond hemmelighet som holdt på å sprenge meg. Jeg ble enda sykere, fikk enda mer migrene og enda mer smerter i ryggen og hoftene. I ettertid tror jeg det var, fordi jeg ikke fikk være HELE meg. Jeg fikk bare være ”smile-Hedda”, ”positive-Hedda” ”hjelper-Hedda”.

Jeg ba om noen å snakke med, men siden jeg ikke var sucidal eller psykotisk, ble jeg i stedet utskrevet fra sykehuset – med en resept på lykkepiller. Da begynte et nytt mareritt. Smertene ble enda verre, men det var som om jeg ikke lenger klarte å formidle noen ting til noen lenger. Pillene tok fra meg siste rest av krefter. Jeg ble enda mer sliten og orket nesten ikke bevege meg – og i hvert fall ikke tenke. Jeg har møtt mange som har opplevd det samme. Det gikk skikkelig dårlig, og jeg ble endelig overført til et sykehus der jeg fikk en psykolog å snakke med, i tillegg til fysioterapi og hvile. Da hadde det gått åtte måneder siden hjernesvulstoperasjonene, og jeg hadde vært på sykehuset sammenhengende siden, med unntak av tre uker.

Maleri TIME OUT – 120cm x 120 cm – 17000,-

 

 

 

For meg ble det vendepunktet.

Det var da jeg åpnet opp for de negative følelsene – og fikk anerkjennelse for dem – at jeg kunne samle nok styrke til å bevege meg videre. Det skulle ikke mange samtalene til. Og det betyr IKKE at jeg ikke er flink til å tenke positivt. Uten positive tanker, hadde jeg helt sikkert gått til grunne for lenge siden.

Og fordi jeg ble ”sett” og fikk lov til å vise de negative følelsene, så klarte jeg også å samle sammen nok kraft og nok mot til å ta nok et hopp mot drømmen min. Jeg meldte meg inn i en malegruppe i Sandvika, og det var starten på min vei tilbake til å bli et menneske som igjen kunne bidra med noe i samfunnet, et menneske som betyr noe for andre.

Det er ikke nok å tenke positivt. Vi må også tenke negativt for å være hele – og for å heles.

Siden har jeg opplevd flere kriser, men jeg har ikke tatt en eneste lykkepille eller annen «medisin for psyken» siden det fryktelige året i  2008. Det som har holdt meg oppe, har vært vissheten om at bare jeg er tålmodig og klarer å akseptere at jeg må ta SMÅ skritt av gangen, så vil jeg en dag komme til mål.

Åtte år senere var jeg i ferd med å nå målet om å jobbe mer som kunstner, men så kom det en ny livskrise – eller to… Men jeg er her fortsatt og jeg kjenner på lykkefølelsen hver dag, takket være denne verktøykassa som jeg har laget meg.

NRK Telemark 19. nov 2015
NRK Telemark 19. nov 2015

Jeg kunne ønske at jeg kunne jobbet fulltid – og gjerne overtid, men i stedet for å la meg knekke av frustrasjonen over at jeg ikke kan det, av ulike grunner, så hviler jeg i gleden over det jeg faktisk gjør hver dag. Samtidig er det viktig å anerkjenne denne frustrasjonen. Fortelle om den. Virkeligheten er at jeg er sterk og sårbar på en gang, virkeligheten er at jeg er fri og fanget på en gang. Og det er i denne innrømmelsen at jeg finner motivasjon og livslyst til å fortsette mot drømmen min. Mitt prosjekt har blitt å speile det ”virkelige liv”.

 

Du kan tenke deg til suksess.

Du kan tenke deg ut av en livskrise.

Det finnes en vei til lykke,

Men den er ikke slik mange tror.

 

Det verste jeg hører er at tenker vi bare positivt nok, så holder vi oss friske. Har vi blitt syke, så har vi ikke vært flinke nok til å tenke riktige tanker, og så gjelder det jammen meg bare å bli bedre på å tenke positivt, så blir vi raskere friske! Mange mener også at du tenker du positivt nok, så får du drømmer oppfylt.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror at du kan tenke deg til suksess, men det handler ikke om å tenke positivt. Det handler om å få med seg hele spekteret av følelser og anerkjenne den du er.

Jeg tror at mennesket kan mislykkes i sine mål og drømmer hvis de ikke får anledning til å lufte negative følelser. Jeg tror at mennesker kan bli syke om de ikke får lov til å være hele mennesker med både positive og negative tanker. Det er det dessverre mange som opplever at ikke er akseptert i dagens samfunn og jeg har møtt mange som lider på grunn av dette. Vi blir stumme.

Derfor blir slike perioder av livet hvor sykdom og andre livskriser rammer oss, ekstra tunge å bære. De blir ekstra ensomme.  De negative følelsene blir som en eneste stor hemmelighet som holder på å sprenge deg.

 

Bak fasaden
Mixed media maleri – pris på forespørsel

 

Mitt kunstneriske prosjekt – både i bilder og ord – er å vise selve livet, slik det er –på godt og på vondt. Ingenting ER perfekt. Det BURDE ikke være perfekt. For hvis ting virker perfekt, så gjør det menneskene så innmari redde for feilene. Og feilene er et GODE som vi trenger for å være HELE. Ingenting er perfekt hvis det ikke har noen små feil. På en måte kan man si at det uperfekte er det virkelig perfekte.  

Jeg er født perfeksjonist, og jeg har gått glipp av mange muligheter og opplevelser, fordi jeg ikke har åpnet opp for risikoen for å feile. Men jeg har vært modig et par ganger i mitt liv. Da jeg sa JA til å være programleder i God Morgen Norge – som 24 åring – uten noen programleder-opplæring på forhånd – 3,5 timer hver eneste dag – hver uke – ikke annenhver uke som de gjør det i dag – ja, da måtte jeg gå på trynet minst en gang daglig.

Da måtte jeg rett og slett lære å akseptere at jeg ikke hadde nubbesjans til å gjøre alt perfekt. Og det jeg oppdaget, var jo at det var den UPERFEKTE HEDDA som var PERFEKT for rollen i God Morgen Norge. Det var det som gjorde meg til en god programleder. Det at jeg turde å vise meg som en ekte person. Det at jeg var interessert i hva som ligger bak fasaden til andre mennesker.

I dag er det ikke lenger det perfekte som interesserer meg. De første årene jeg malte, så var jeg stadig opptatt av å forbedre teknikken – jeg gikk på flere titalls kurs og gikk i lære hos mange anerkjente og dyktige kunstnere. Men når jeg ser tilbake på alle bildene jeg har laget, så er ikke de beste bildene de med best teknikk. De beste bildene er de hvor det har oppstått feil underveis, og jeg har latt feilen være der –  og heller jobbet videre med feilen slik at det til slutt har gjort bildet enda bedre og enda mer interessant.

Det er det som gjorde at jeg for noen år siden ble interessert i å lage etsninger. Når man legger en kobberplate i et syrebad, så er det rett og slett umulig å kontrollere 100 prosent hva som vil skje med tegningen. Det finnes ”bad mistakes” og det finnes ”good mistakes”, sier gutta på verkstedet i Barcelona hvor jeg har lager trykkene mine. Og det er med ”good mistakes” at magien oppstår. Man har et indre bilde av hvor man er på vei og man jobber målrettet mot dette bildet, men så skjer det tabber underveis – og så jobber man med disse feilene slik at bildet faktisk blir enda bedre .

img_2142
Fra utstillingen i Lykkehaven i Sandvika

 

Akkurat slik er livet også. Livet har en tendens til å ta oss med på reiser som vi ikke hadde planlagt. Veien blir til mens man går. Og de som kommer lengst på reisen, er de som klarer å være åpne for noen omveier og ikke gir opp selv om man går seg vill i blant eller møter oppoverbakker og store stup.

Som tenåring studerte jeg statsvitenskap og var interessert i politikk. Jeg drømte om å jobbe som politisk utenrikskorrespondent for NRK eller Aftenposten – eller som diplomat for UD. Men så ble det programavdelingen i TV2, alvorlig sykdom, veldig mange barn – og kunst i stedet. Jeg tenker at det har vært noen bad mistakes på veien, men enda flere good mistakes.

En som er utrolig flink til å nyte øyeblikkene og ikke ta seg selv så alvorlig – og som er vanvittig raus –  er kunstneren Bjørg Thorhallsdottir, som ba meg om å lage en utstilling på Lykkehaven i Sandvika.

14237615_10154510582861103_551698624970586698_n

Hun er rett og slett et kyss fra himmelen og jeg tror at hvis du er åpen for det, så vil du alltid få noen kyss fra himmelen når du trenger det. I midt tilfelle var det en forespørsel om å lage et foredrag og holde en utstilling på et tidspunkt da jeg trengte å få tankene over på noe annet. Og slike kyss kan rett og slett » redde deg » i en vanskelig tid i livet. Bjørgs kyss reddet i hvert fall meg denne høsten.

bjorg-og-hedda-lykkehaven

 

NB! Hvis du er interessert i å se utstillingen min – Faith, Hope and Charity – Tro, håp og kjærlighet, så vær klar over at det er SISTE dag av utstillingen er I DAG, søndag 11. september kl 12-16. Jeg vil være i galleri Lykkehaven den siste timen hvis noen har noen spørsmål eller ønsker en personlig hilsen bakpå ett av bildene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

20 thoughts on “Jeg har hatt en hemmelighet…

  1. Du har en sterk historie og en flott budskap, men at en erfaren og flink mediaarbeider som deg blander salg av egne bilder inn i dette blir i beste fall utspekulert. Dette virker litt desperat.

    1. Hei kjære Ernst. Takk for tilbakemeldingen din som jeg dessverre ikke kjenner meg igjen i. Historien min, budskapet og bildene henger sammen – og det er ikke å blande kortene. Jeg har et sterkt ønske om å hjelpe andre gjennom livskriser og jeg ser at min historie og mine bilder hjelper mange. Det er fantastisk å oppleve. At jeg nå også ønsker å tjene litt penger på det – og bidra med skatt til dette flotte samfunnet som har et helsevesen som reddet livet mitt, synes jeg ikke er utspekulert eller desperat. Jeg synes tvert at det er en ærlig og redelig sak – og ikke minst moralsk riktig. Jeg lurer ikke noen. Mine tekster på bloggen – illustrert med mine bilder – er helt gratis å lese. De som ønsker å kjøpe kunst, betaler for det. De som synes det er nok med å høre på et foredrag eller lese bloggen min, har ikke betalt noe.

  2. Tusen takk som deler din sterke historie som likevel er så fylt med håp.
    Dine bilder er så uttryksfulle.
    Er det mulig å få spørre hvor i Sandvika du begynte å male?

    Ønsker deg styrke og glede fremover, og gleder meg til neste utstilling.

    1. Hei! Det var på Villa Walle i Sandvika og jeg var der 5-10 ganger i 2007/2008. Stedet brukes av mange forskjellige mennesker, noen er svært syke, noen har en kronisk sykdom og noen har bare behov for et fellesskap. Uansett er det en positiv kraft der som betød mye for meg i en vanskelig periode av livet mitt. Jeg tror at jeg ville ha begynt å male uansett, men dette var et kreativt miljø – med mange dyktige kunstnere og folk med mye livserfaring – som gjorde at det var riktig sted for meg den gangen. Jeg har en drøm om å dra tilbake dit snart og male litt igjen. Kjenne litt på det fine som det stedet har i seg. Du kan lese mer på villawalle.no for å se om det kan være interessant for deg eller noen du kjenner. Gode ønsker fra Hedda

  3. Hei Hedda
    Jeg har bare fulgt deg fra utsiden som en annen mamma til en to jenter på Eikeli som også er blant dem som plutselig fikk livet litt snudd opp ned. Jeg kjente jeg ble litt tom for ord og samtidig så fylt med ting jeg fikk lyst til å si; en merkelig kombinasjon så jeg landet på gi uttrykk for det følte da jeg leste; Det var fint skrevet om gode og vonde ting; så personlig og samtidig så relevant for flere. Det rørte meg som bildene dine og jeg fikk lyst på et av dem og det stod ikke at det var solgt; «resting in your arms».

    Monica

    1. Kjære Monica. Tusen takk for sterke ord som rører meg. Det er fint å oppleve at mine tanker betyr noe for andre, og jeg vil takke deg for at du tok deg tid til å fortelle meg det. Jeg vet kanskje hvem du er siden vi har barn på same skole, men jeg kommer ikke på hvem det kan være. :-). Oljemaleriet «Resting in your Arms» er ikke solgt ennå, men det er tre andre som har uttrykt interesse. Jeg har også et par andre versjoner med lignende motiv som kanskje kan være av interesse for deg. Ta kontakt på skolen – eller via facebook, så kan du få komme innom å se om det kan være noe for deg. Hilsen Hedda

  4. Dette innlegget står det virkelig respekt av. Du setter så gode ord på det som mange av oss føler på; positivitetstyranninet og alt det medfører. Flott at du tør å formidle dette! Lykke til videre med kunst og formidling 🙂

    1. Kjære Ellen. Tusen takk for lykkeønskninger og gode ord. Det har faktisk vært utrolig å oppleve hvor mye det ordet mitt «positivitetstyranniet» har hatt gjenklang hos så og si alle jeg snakker med. Hedda 🙂

  5. Fantastisk lesning og nydelig kunst <3
    Godt å se at du har kommet deg til tross for mange prøvelser. Jeg heier på deg <3 Vi erfarer og lærer og blir sterkere, men samtidig mykere og kjenner fred og kjærlighet på en annen måte etter som årene går. Det må bare bli bedre og bedre <3
    Stor bamseklem fra nord <3

      1. Det er jeg som skal takke for alt det vakre du deler, av otd og tanker og det du skaper. Jeg skriver også mye om livet, kriser, selvmord, sorg ig ikke minst lykke her jeg bor ved havet. Og så lager jeg smykker. Så vi har litt til felles. Innsikten man får når livet brått kommer på besøk er god å ha tross alt..Og vi er ikke alene. Hverken på ene eller andre måten. Å dele tanker og erfaringer kan hjelpe mange som ikke helt klarer å formulere seg på samme viset. Å dele av seg selv er viktig tenker jeg.. Og å være åpen om kriser er også kjempeviktig. For taushet dreper.. Stikk gjerne innom min blogg også selv om den er amatørmessig 🙂

        Stor klem

  6. Du skriver veldig godt og deler utrolig mye av din historie og ditt liv. Refleksjonen rundt perfeksjonismen, fanger interessen min da jeg hele livet har vunnet mest på å være meg helt uavhengig av perfeksjonisten og den flinke piken i meg. Jeg er så glad for at du fikk litt annet å tenke på og hadde en utstilling i helga. Jeg skulle så gjerne vært der, men selv om jeg vil, er ikke tiden inne for meg.
    Du deler tanker som mange ikke tørr dele. Gjør det som gir energi. Jeg gjør så godt jeg kan selv.
    En dag ses vi på en utstilling – kanskje før det også.
    I mene leser jeg og smiler litt for meg selv. Lykke til videre.

    1. Supert, Therese. Jeg liker at du smiler når du leser det jeg skriver, og jeg gleder meg til å treffe deg på en av mine utstillinger…eller før det. Da håper jeg at du huker tak i meg og passer på at jeg skjønner at det er deg. 🙂
      Lykke til videre du også, Hedda

  7. Kloke ord og vakre bilder 🙂 å ja Bjørg er en liten engel, var så heldig å få et bilde i gave av henne mens jeg jobbet på Punkt Ø (Galleri F15), hils Bjørg 🙂 og fortsett på din vei, Lykke til Hedda.

    Signe 🙂

  8. Så vakkert og så oppriktig. Her er det mye jeg skal gjemme i hjertet mitt og ta frem iblandt når jeg trenger det. Takk Hedda.

  9. Kjære Hedda, du skriver så vakkert om noe så vanskelig. Du er et forbilde. Takk for åpenheten din – som gjør oss alle klokere.

  10. Hei Hedda 🙂

    Jeg har fulgt din blogg (ikke alt, men av og til) en stund og har lyst å fortelle deg at det er så godt å lese hva du skriver akkurat nå. Jeg har selv hatt mine livskriser og er nå alenefar til 3 gutter, hvor han ene har autistdiagnose. Det er så viktig å kunne snakke om hvordan man egentlig har det, og med din tekst setter du et fint eksempel på nettopp dette. «Flink pike» trenger man ikke alltid være pike for å kjenne på :), forskjellige livssituasjoner kan sette noen og enhver i den følelsen.
    Takk for at du skriver som du gjør, det lyser en god energi ut fra deg og ditt innlegg.
    Jeg håper å kunne få muligeten til snart å komme og se dine bilder, de ser fantastiske ut 🙂

    1. Kjære Gunnar. Takk for gode ord og at du minner oss på at det finnes mange «flinke gutter» også. Det kommer nye muligheter til å se mine bilder, helt sikkert 🙂 Klem fra Hedda

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *