Jeg har aldri vært reddere…

For snart ett år siden skjedde det jeg har fryktet aller mest i livet. En av døtrene mine som jeg elsker over alt på jord, ble alvorlig syk, og ingen skjønte hva som feilte henne.

 

Hedda 3(1)
Foto: Tomm W Christiansen

Datteren min var alvorlig syk, innlagt på sykehus og ingen visste hvor lenge.

Det som fulgte, var måneder med forferdelse, usikkerhet, redsel, smerter, sorg og frustrasjon – for henne og for alle oss rundt henne. Men først og fremst var det måneder med mye smerter for datteren min, og som mor kunne jeg ikke gjøre så mye mer enn å være der sammen med henne.

eternal-love
«Eternal Love» – maleri 154 cm x 54 cm

Man skal være sterk for å tåle sykdom, og min datter er sterk. Sterkere enn de aller fleste jeg kjenner. Sykdommen svekket henne, men hun ga aldri opp å kjempe.

Og jeg, som etter mye motgang i livet, ikke trodde at jeg kunne klare noe mer, måtte være sterk sammen med henne.

Det er utrolig hva man klarer når man må. Det er utrolig hva man klarer når man er mor.

Og vet dere hva?

Disse seige, langsomme, utmattende, skremmende månedene var ikke uten øyeblikk av lykke!

Jeg ville selvsagt aldri i verden ha valgt at datteren min skulle bli syk, og det er ikke tvil om at jeg kunne ønske at hun og alle i familien hadde vært denne tiden foruten,  men likevel klarer jeg å se at vi også har fått oppleve noe fint som ikke andre får.

Jeg har fått lov til å være nær barnet mitt selv om hun for lengst har blitt tenåring.

Jeg har fått lov til å støtte henne, og det føles godt å kunne hjelpe og se at det faktisk hjelper.

Jeg har fått gleden av å bli kjent med datteren min på en måte som de fleste foreldre til tenåringer bare kan drømme om.

Hun har lært meg så mye, vi har hatt mange gode samtaler – og ikke minst mange fine stunder sammen foran TV på rommet på sykehuset.

Øyeblikk av lykke. Til tross for store smerter.

Det finnes ikke ord som beskriver hvor stolt jeg er av jenta mi, hennes godhet for andre pasienter og hennes styrke til å stå i sykdommen, holde ut smerter, tenke konstruktivt og ta ett skritt av gangen. Det har jeg fått lov til å se og oppleve. Jeg føler meg heldig.

fullsizerender
«Kiss from Heaven» – etsning

 

Vi har blitt tvunget til å nyte de gode øyeblikkene og å legge ekstra godt merke til dem.  Det er en gave.

Vi har levd i nuet mye mer enn vi ville gjort i en vanlig hverdag hjemme. Det er en gave.

Det har vært hardt arbeid og lite søvn, men innimellom har jeg hatt øyeblikk av lykke som jeg ellers ikke ville hatt.

 

Jeg tror det voldsomme fokuset på den perfekte fasaden, det perfekte liv og den såkalte veien til lykke, har ødelagt for vår oppfatning av hva livet egentlig er:

Livet er en rekke med oppturer og en rekke med nedturer. Og noen ganger er det faktisk vanskelig å se forskjellen.

 

Jeg vil fortelle deg om en slik dag – på Drammen sykehus. Datteren min var akutt innlagt for fjerde gang med sterke smerter. Hun vred seg i smerter i sengen, var blek og svetten silte fra pannen. Hun var sliten og egentlig ganske lei leger, sykepleiere, hvite lakne og mora si, men hun sa det ikke. Jeg bare skjønte det, følte det på kroppen, så det i øynene hennes. Sånn som mødre gjør.

unspecified

Hun lå bare der i sengen og pustet rolig for om mulig å dempe smertene litt.

Da banket det forsiktig på døren. Sykepleieren som hadde vært inne hos oss og tatt blodtrykket, tittet ut i korridoren. Der sto det to sjenerte klovner og kjeklet om hvem som skulle stå bak den andre og gjemme seg…

De smilte forlegent mot oss mens de hele tiden forsøkte å komme seg litt bak den andres rygg. Det var et umulig, klossete forsøk, noe bare en klovn ville vært naiv nok til å tro var mulig.

Men kunne de få lov til å komme inn litt, tro?  Ville datteren min ha besøk en liten stund? De hvisket det nesten, med et medfølende blikk som viste at de også ville respektere et nei.

Vi så på hverandre, tenåringsdatteren min og meg, hun ga meg et blikk som gjorde at jeg skjønte at hun også syntes de to klovnene var ganske håpløse. Stakkars, det så nesten ut som de trengte hjelp til å være morsomme… Egentlig var det ganske latterlig, og for første gang på lenge, så jeg et begynnende smil i munnviken til min datter.

Vi hadde jo hørt om Sykehusklovnene før, og vi hadde jo tenkt at de gjorde en fin jobb – for SMÅ barn. Men at VI skulle komme i den situasjonen at de kom på besøk til OSS, det hadde ingen av oss forestilt oss.

 

sk_bokcover_final_print_small-562x619
I forbindelsen med Sykehusklovnenes 15-års jubileum i år, ble denne boken gitt ut. Her finner du flere historier til pasienter, pårørende, klovner, helsepersonell, fagfolk og frivillige som støtter sykehusklovnenes arbeid. Det handler om kjærlighet, fantasi, unntakstilstand og ringvirkningen av det positive kræsjet mellom klovn og sykehus. Du får et innblikk inn i en verden som kan få hjertet ditt til å både le og gråte.

At MIN datter skulle bli så syk, det hadde alltid vært en så skremmende tanke at jeg alltid hadde skjøvet den bort og ikke turt å tenke den fullt ut. Det er for vondt for en mor eller far å ta inn over seg, og jeg hadde for sikkerhets skyld slått tanken helt fra meg som UMULIG.

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg våknet etter hjernesvulstoperasjon nummer to på Rikshospitalet og livet nesten ikke var til å holde ut.

– Takk og lov at det er meg! tenkte jeg.

– Takk og lov at det er  meg og ikke barna mine! For det ville jeg aldri ha tålt, tenkte jeg, og i dagene og ukene og årene som fulgte tenkte jeg alltid at hjernesvulsten hadde vært verdt det, for det er ikke mye som topper en hjernesvulst når det gjelder uflaks, og sammen med alle de andre utfordringene jeg hadde fått i livet, så MÅTTE det bety at jeg hadde brukt opp uflaks-kvota for hele familien! Ergo ville barna mine heretter bare gli igjennom livet uten store problemer! De kom til å ha flaks med helsa, i det minste! Jeg trodde det nesten, men visste jo bedre.

For flaks og uflaks er ikke likelig eller rettferdig fordelt. Det er flaks for noen andre enn oss.

VG 7. des 2000
VG 7. des 2000 Her er jeg høygravid med datteren min og gledet meg til å møte henne.

Datteren min var skikkelig syk, og nå fikk hun jammen besøk av to klovner – og det føltes faktisk fantastisk! I hvert fall var vi såpass nysgjerrig på hva de mye omtalte sykehusklovnene egentlig drev på med, at vi inviterte dem inn.  For kunne de være morsomme for store barn også? Det vil si…tenåringsdatteren min var på noen måter et barn og på mange måter ikke. Hun var dessverre blitt mer voksen de siste månedene enn mange voksne er….

Men kanskje Sykehusklovnene kunne få henne til å glemme smertene?

Klovnene Fjups og Triumf  skred til verket med bukseseler, røde neser og alt for store sko. Det var tydelig at de improviserte og de lurte meg til å tro at de ikke visste hva de skulle si og gjøre…og slik ble de kjent med oss i en fart.

Tenk deg, du går inn i et rom uten å vite hvem som er der, hva de står i, hvordan dagen deres har vært, hvor gammelt barnet er eller hva barnet feiler! Og du skal få dem til å le… Det er arbeidsdagen til en sykehusklovn!

Jeg kan ikke beskrive følelsen jeg fikk da datteren min smilte for første gang på lenge. Jeg kan ikke beskrive gleden jeg fikk over å se at hun ble flau over mora si da jeg lo rått av en tørr vits om norsk gramatikk. Jeg er mer enn særdeles interessert i norsk gramatikk, hvem er det, liksom?!!

Det var magisk å oppleve hvor raskt de skjønte hvilken humor vi hadde og vi følte virkelig at vi ble «sett».

Enten det er en lege, en sykepleier, en fysioterapeut, en lærer, en prest eller en sykehusklovn – hvis de virkelig ønsker å hjelpe pasienten, må de se pasienten, lytte til pasienten, respektere pasienten og bruke tid på pasienten.

Alt henger sammen med alt, som vår statsminister Gro Harlem Brundtland sa det i forrige århundre. Hun var også lege.

Datteren min glemte ikke smertene, men hun fikk ny kraft til å tåle dem. Jeg så hvor viktig Sykehusklovnenes arbeid virkelig er, og derfor var jeg ikke i tvil om at jeg ville donere min største etsning – med ramme –  til auksjonen til inntekt for Sykehusklovnene da jeg ble spurt om det.

14798749_10211173874726455_1434784687_n

Bildet jeg har donert er den eneste håndkolorerte etsningen jeg har laget av motivet Eternal Love. Det vil si at det bare finnes en av akkurat denne versjonen. Eternal Love – evig kjærlighet – for meg handler det om kjærligheten til barna. Jeg ser både sårbarhet og styrke, sorg og håp i bildet, liksom livet og kjærligheten er.

Jeg ble bedt om å si noen ord på åpningen av kunstauksjonen på galleri Autonom i Oslo, og jeg var dypt rørt over at jeg kunne gi noe tilbake til Sykehusklovnene.  hedda-og-sykehusklovnene

Tine Skolmen fremførte den fineste tolkningen jeg noen gang jeg har hørt av Send in The Clown og Beate Riiser leste diktet Klovnen fra hennes diktbok Malstrøm. Og jeg må innrømme at det var gjevt for meg å se bildet mitt henge ved siden av bildet til en av Norges desidert mest anerkjente kunstnere, Håkon Bleken.

hedda15

Hvis du selv har lyst til å se bildene som er med i kunstauksjonen, må du skynde deg. Siste dag av utstillingen er i dag, søndag! Du finner den i Galleri Autonom i Brenneriveien 9 – ved Blå og det er åpent i dag, søndag fra 10-17.

Min datter takket ja til å være gjest i God Morgen Norge fordi hun ville  støtte Sykehusklovnenes arbeid da auksjonen startet. Hun har en nydelig oppfordring til dere.

14715029_10153998407201167_2334187205655600439_o

 

LEGG INN ET BUD NÅ!

Gå inn på nettauksjonen på sykehusklovnene.no og velg deg ut mitt eller ett av de andre kunstverkene.

14800784_10211174760428597_900666484_n

Slik bidrar du til fart i budrunden, og forhåpentligvis er det noen som byr over deg. For Sykehusklovnene fortjener å få inn mange penger. Hvis du kan, gi gjerne MER enn kunstverkene normalt selges for. Da kan du henge det opp på veggen din med ekstra god samvittighet hvis du vinner budrunden – eller du har en gave du kan gi til noen du har glad i til jul. En gave med mening.

14813449_10211174746948260_1732525462_n

Dessverre ligger budene på de fleste kunstverkene langt under halv pris av hva verkene normalt selges for. Jeg vet ikke om det er fordi folk sitter på gjerdet og venter til siste øyeblikk i håp om å gjøre et kupp eller at folk tror at budene er høyere enn de er.

Jeg støtter min datter i denne oppfordringen. Vær så snill! Det haster! Legg inn bud straks du er ferdig med å lese innlegget mitt. Vi må få fart i budrundene! Gi bud så det monner! Auksjonen slutter I DAG, søndag klokken 17!

Se så godt datteren min ser ut nå! Det er LYKKE for en mor.

14793684_10211174043730680_827860947_n

 

Da datteren min var liten, ble jeg selv rammet av hjernesvulst og var lenge på sykehus. Etter noen måneder kom jeg på Sunnaas. Hver onsdag var det hobbykveld nede i kjelleren med miljøterapeuten for at vi – de hjerneskadde pasientene – skulle få mestringsfølelse. Jeg nektet uke etter uke – og følte det direkte fornærmende at behandlerne kunne tro at litt mestringsfølelse skulle gjøre at jeg glemte alt jeg ikke kunne.

Jeg kunne ikke være på jobb som programleder.

Jeg kunne ikke betale skatt.

Jeg kunne ikke være hjemme med barna mine.

Jeg kunne ikke hjelpe mannen min som var skjult alkoholiker (han har skrevet bok om sin alkoholisme siden, så jeg behøver ikke skjule det lenger).

Jeg kunne ikke være med på hobbykvelden for pasientene på Sunnaas sykehus, fordi jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg VAR på sykehus.

Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å TRENE på motorikken, hukommelsen og språket slik at jeg kunne komme hjem til barna mine.

Så jeg nektet å gå ned i kjelleren på Sunnaas og kose meg med å MESTRE å lage ting.

Helt til en medpasient, som selv var mor og hadde fått slag i ung alder, sa noen forløsende ord til meg.

Hun sa at BARNA mine ville bli veldig glad for å få et perlekjede som mammaen deres har laget til dem slik at de på en måte følte at jeg var med dem selv om jeg var på sykehus.

Hun sa også at det var veldig god trening for den skadede finmotorikken min å tre perler på en snor.

Så jeg ble med ned i den kjelleren, og det var starten på at jeg selv begynte å lage bilder.

hedda4
På Female Business Innovation Conference i Oslo nylig holdt jeg jeg foredrag for 400 ledere og gründere om hvordan takle livskriser og snu dem til noe positivt.

 

Mange snakker så fint om viktigheten av mestringsfølelse for selvfølelsen vår. Jeg mener at det er lite verdt hvis vi ikke føler at vi har bidragsevne. For det er det som er så viktig når vi kommer i en livskrise – det å føle at vi BIDRAR – at det vi gjør er NYTTIG for andre.

 

14713667_1647732258585820_882129962436534994_n

 

Ok, kanskje er du så sliten at vi ikke orker å gjøre noe som helst og trenger å hvile noen måneder, jeg hadde det sånn, men samtidig hadde jeg en visshet om at en dag – en dag – så skal jeg bruke denne erfaringen til noe positivt for meg og familien min.

 

Når livskrisene rammer deg, og det gjør de for oss alle – før eller siden – i større eller mindre grad, så fokuser på det DU kan BIDRA med. Det DU kan gjøre for andre. Det er nemlig et dypt menneskelig grunnbehov at vi ønsker å BETY noe for andre mennesker.

 

Bare tenk på de små barna dine hvor stolte de er når de skjønner at det de gjør er viktig for andre, at de faktisk klarer å HJELPE TIL. Og når du føler at du kan bidra med noe, får du kraft til å fortsette å kjempe for et bedre liv. Du får håp om et bedre liv.

foto-jan-erik-ostlie
Foto: Jan-Erik Østlie Kjolen jeg hadde på meg har jeg forøvrig lånt av min gode venninne, klesdesigneren Nina Jarebrink, og på dette bildet kom den virkelig til sin rett. Jeg er skikkelig fan av Nina – hun er både dyktig, morsom og et godt menneske.

Det verste jeg hører er at tenker vi bare positivt nok, så holder vi oss friske. Har vi blitt syke, så har vi ikke vært flinke nok til å tenke positive tanker, og så gjelder det jammen meg bare å bli bedre på å tenke positivt, så blir vi raskere friske! Mange mener også at du tenker du positivt nok, så får du drømmer oppfylt.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror at du kan tenke deg til suksess, men det handler ikke om å tenke positivt.

fbi-foredrag
I foredraget mitt forteller jeg om både oppturer og nedturer i livet mitt. Det er fantastisk at jeg kan være med på å endre liv , inspirere og gi håp, og jeg gleder meg til neste gang.

 

Da jeg sa ja til å være programleder i God Morgen Norge i 1997 – som 24 åring – uten noen programleder-opplæring på forhånd – 3,5 timer hver eneste dag – hver uke – ikke annenhver uke som de gjør det i dag – ja, da måtte jeg gå på trynet minst en gang daglig! Da måtte jeg rett og slett lære å akseptere at jeg ikke hadde nubbesjans til å gjøre alt perfekt.

Og det jeg oppdaget, var jo at det var den UPERFEKTE HEDDA som var PERFEKT for rollen i God Morgen Norge. Det var det som gjorde meg til en god programleder. Det at jeg var interessert i hva som ligger bak fasaden til andre mennesker og ikke var opptatt av å ha en perfekt fasade selv.

De første årene jeg malte gikk jeg på flere titalls kurs hos mange anerkjente og dyktige kunstnere. Men når jeg ser tilbake på alle bildene jeg har laget, så er ikke de beste bildene de med best teknikk. Det er det som gjorde at jeg for noen år siden ble interessert i å lage etsninger.

hedda-i-barcelona

 

Når man legger en kobberplate i et syrebad, så er det rett og slett umulig å kontrollere 100 prosent hva som vil skje med tegningen.

Det finnes ”bad mistakes” og det finnes ”good mistakes”, sier gutta på verkstedet i Barcelona hvor jeg har laget de siste trykkene mine. Og det er med ”good mistakes” at magien oppstår.

Man har et indre bilde av hvor man er på vei og man jobber målrettet mot dette bildet, men så skjer det tabber underveis – og så jobber man med disse feilene slik at bildet faktisk blir enda bedre . Akkurat slik er livet også.

 

Livet har en tendens til å ta oss med på reiser som vi ikke hadde planlagt.

Veien blir til mens man går.

Og de som kommer lengst på reisen, er de som klarer å være åpne for noen omveier og ikke gir opp selv om man går seg vill i blant eller møter oppoverbakker og store stup.

 

Jeg tenker at det har vært noen bad mistakes på veien, men enda flere good mistakes.

foto-julie-krovel2
Fotograf: Julie Christine Krøvel

Siden det forferdelige året etter hjernesvulstoperasjonen i 2007, har jeg ikke tatt en eneste lykkepille. Det som har holdt meg oppe når den ene krisen har avløst den andre, har vært vissheten om at bare jeg er tålmodig og klarer å akseptere at jeg må ta SMÅ skritt av gangen, så vil jeg en dag komme i mål.

 

Det at jeg faktisk evner å være på veien til målet – litt etter litt – er for meg lykken.

 

Og så tenker jeg at det kommer mye positivt ut av det negative: Hjernesvulsten ga meg tid og mulighet til å skape kunst. Min datters sykdom har gitt meg nye utfordringer som har gjort at jeg har utviklet evnen til å holde foredrag.

Jeg har brukt det negative i livet mitt og snudd det til noe positivt. Ved å fortelle, skrive og male om det, så inspirerer jeg andre til å gjøre endringer i sine liv, til å komme seg igjennom livskrisene og til å forstå hva lykken egentlig er for noe.

hedda10

Jeg kunne ønske at jeg kunne jobbet fulltid – og gjerne overtid – med prosjektene mine, men i stedet å la meg knekke av frustrasjonen over at jeg ikke kan det, både pga helsa mi og pga helsa til barna mine, økonomi og så videre, så hviler jeg i gleden over det jeg faktisk får gjort nå. Det er faktisk veldig mye mer enn for ti år siden eller bare fem, og veldig mye nærere min essens, den jeg er!

Samtidig er det viktig å anerkjenne denne frustrasjonen. Fortelle om den! Bruke den til noe!

 

Virkeligheten er at jeg er sterk – og sårbar – på en gang. Og det er i denne innrømmelsen at jeg finner motivasjon og livslyst til å fortsette mot drømmen min.

 

Mitt prosjekt har blitt å speile det ”virkelige liv”, slik det er –på godt og på vondt. Ingenting er perfekt. Det burde ikke være perfekt.

 

For hvis ting virker perfekt, så gjør det menneskene så innmari redde for feilene.

Og feilene er et gode som vi trenger for å være hele.

På en måte kan man si at det er det uperfekte som er det virkelig perfekte.

 

Denne høsten har det kommet mange forespørsler om jeg kan være foredragsholder, konferansier og mange andre spennende prosjekter, og de som følger meg på facebook, vet kanskje noe om det allerede.

hedda-gmn
Jeg var så opprømt over å være «hjemme» i God Morgen Norge og over å kunne gi noe tilbake til Sykehusklovnene som betød så mye for datteren min, at jeg slo ut med armene slik jeg gjorde hver eneste morgen mellom i 1997-1999…

Jeg har nesten den samme yre og spente følelsen som for litt over tyve år siden da jeg var fersk programleder i God Morgen Norge uten helt å vite hva jeg gikk til.

Vil jeg klare det? Eller vil jeg gå på trynet?

 

Jeg sier til meg selv at det er perfekt at jeg ikke klarer å gjøre alt perfekt!

 

Vil du lese neste blogginlegg også?

Fyll inn e-post-adressen din og du vil få et varsel.

4 thoughts on “Jeg har aldri vært reddere…

  1. Det du snakker om i dette innlegget, er min største skrekk også. Når du selv har ligger nede for telling og tenkt at «dette klarer jeg bare ikke», så er det det siste du ønsker at barna dine skal måtte oppleve. Derfor var det ekstra fint å lese teksten din i dag. Å se at det umulige er mulig, det letter skrekken inni meg. Så tusen takk for at du delte, og for at du er du.

  2. Hei. Takk for at du deler fra ditt liv. Du skriver fint og jeg er enig i mye du reflekterer over. Trist at for mange så må sykdom og/eller død komme i ens vei for at man skal skjønne at det ikke er det ytre glatte/perfekte som er LIVET. Livet kan bli tøffere enn man tenkte seg i unge år. Selv mistet jeg datter (28 år) i kreft for snart 3 år siden. Savnet og smerten ligger der hele tiden, men det er rart at sykdomstiden og tiden etter at hun døde har gjort noe med meg. Vi fikk en veldig nærhet. Savner å dele livet med henne. Det gjorde meg mindre redd for sykdom og død. Jeg kan lettere være noe for andre som lever med sykdom og død i sine liv. Alle trenger vi å bli sett og mange av oss har behov for å dele fra sitt liv. Takk igjen for at du deler. Gleder meg til neste innlegg fra deg. Ønsker deg alt godt.

  3. Tusen takk Hedda for et sterkt og gripende innlegg, det å tørre å slippe fasaden og la oss medmennesker komme inn under huden og få innblikk i dine øyeblikk er så sterkt gjort, så inderlig nært og vakkert på sin måte.. dog så utrolig inspirerende… Du er et forbilde blant få kjente mennesker her i Norge, det å være villig til å vise hele deg på den måten du gjør.. forteller meg at Hedda Kise er et vakkert, givende og tilstedeværende person…. Er en glede å lære deg å kjenne via det du skriver og via felles venner….
    Tusen tusen takk Hedda for at du gir til oss alle uten annet å be om å bli behandlet som vår likemann
    Du er like vakker innvendig som ditt smil og utstråling…. viser oss utvendig <3

    Klemmer masse
    Bjørn Tore Dyrnes

  4. Tusen takk Hedda for et sterkt og gripende innlegg, det å tørre å slippe fasaden og la oss medmennesker komme inn under huden og få innblikk i dine øyeblikk er så sterkt gjort, så inderlig nært og vakkert på sin måte.. dog så utrolig inspirerende… Du er et forbilde blant få kjente mennesker her i Norge, det å være villig til å vise hele deg på den måten du gjør.. forteller meg at Hedda Kise er et vakkert, givende og tilstedeværende person…. Er en glede å lære deg å kjenne via det du skriver og via felles venner….
    Tusen tusen takk Hedda for at du gir til oss alle uten annet å be om å bli behandlet som vår

    Klemmer masse
    Bjørn Tore Dyrnes

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>