Den nakne sannhet…

I dag fikk jeg roser på døren av sjefredaktøren i Her & Nå fordi jeg viser «sårbarhet, en god egenskap i dagens samfunn hvor mange streber etter det perfekte».

Aller vanskeligst for meg er det å vise deg kunstverkene mine. Kanskje nettopp fordi de er så åpne og ærlige, så nakne?

Så nå, inspirert av rosene på døren og i en sterk overbevisning om at det er viktig å vise virkeligheten, klinker jeg likesågodt til!

IMG_2742
«Life as it is» – mixed media painting by Hedda Kise

 

Dette er det første bildet jeg offentliggjør. Bildet er 1 x 1 meter stort, og består bl a av papp og avisutklipp. Adgangskortet i TV2 var min malepensel.

 

Kanskje er det et livets tre, kanskje er det en atombombe, kanskje er det en champagneflaske som eksploderer, kanskje er det et hode med en hjernesvulst?

 

Bladene på treet er smilet mitt som jeg har klippet ut fra diverse ukeblader.

 

Det handler om å holde fasaden. Det handler om å overleve. Det handler om å miste kontrollen. For det er det man gjør, når alvorlig sykdom rammer en selv eller noen i sin nærhet.

 

IMG_2739IMG_2737IMG_2736

Jeg har dessverre bare brukt iPhonen til å fotografere, men en fotograf-venn av meg har raust tilbudt seg å ta proffe bilder av alle verkene mine. Hver dag har jeg tenkt, at kanskje jeg får det til i morgen…

Formen har ikke vært den beste, og som mor må jeg prioritere knallhardt – det viktigste i livet.

IMG_2761
Guddommelige stråler – oljemaleri på lerret av Hedda Kise

Jeg har et godt liv selv om jeg har kronisk migrene.

Men under anfall føles det som hjernen krymper.  Jeg forstår ikke bruksanvisninger og jeg forstår ikke macen min. Jeg får problemer med å snakke; spesielt r og s er vanskelig.  All hjernekraft brukes på å få musklene og nervebanene i ansiktet og munnen til å uttale ordene riktig.

IMG_2729
«The eye» – detail of acrylic painting by Hedda Kise

Jeg, som ellers har like bra syn som en ørn, i følge optikeren min.

Jeg som alltid er den første til å se hva som står på veiskilt når vi kjører langtur.

Jeg som ikke trenger lesebriller og ikke har kommet i den berømte 40års-øyekrisen.

Gradvis blir alt i et tåkelandskap. Det minste lille lysglimt kjennes som knivstikk på siden av hodet og bak øynene. Og jeg blir så trøtt, så trøtt.

Samtidig som  det er umulig å sove.

 

Kjæresten min og jeg kaller det rullegardina. Jeg får alltid et forvarsel før den kommer, men det er sjelden jeg aksepterer det. Jeg skal jo bare gjør noe ferdig først. Akkurat det synes han at jeg skal slutte med! Og akkurat der har han helt rett.

 

Løsningen ligger i aksept.

 

Aksepterer jeg – og alle rundt meg – situasjonen, blir migreneanfallet mindre enn hvis jeg bare skal bare skal bare skal bare…

IMG_3054
«Eternity»- detail of acrylic painting by Hedda Kise

 

På de verste dagene med sterke migreneanfall, er det heller ikke tiden for å skrive blogginnlegg, selv om jeg vet at hvis jeg presser meg til det, så kan jeg klare det. Det tar bare mye mer krefter og det tar bare litt mer tid. Prisen blir i hvert fall enda mer migrene etterpå.

 

Det er et vanvittig talent jeg har.  At jeg kan holde fasaden og smile – faktisk utstråle mer glede og energi enn når jeg her helt frisk. Jeg kompenserer antagelig. Et talent – eller kanskje en gigantisk karakterbrist?

 

Det gjorde at legene ikke tok meg alvorlig da jeg kom til dem med de første symptomene på hjernesvulsten. Det har gjort at jeg har kunnet fortsette som programleder i alle disse årene etter hjernesvulst-operasjonene.

Migrenen betyr ikke at jeg ikke har skrevet de siste to ukene… Jeg har gjort det i smug for meg selv og alle andre…

 

For jeg klarer ikke å la være å leve! Jeg klarer ikke å la være å skape! Og jeg tror at det er viktig å gjøre litt av det vi elsker, for å holde ut de vanskelige stundene.

 

IMG_2756
«Balance» – acrylic painting by Hedda Kise

Så i kontrollpanelet til bloggen min, ligger det nå tre påbegynte blogginnlegg som jeg kommer til å publisere når de er klare. For ingen av dem passer helt til i dag. Jeg måtte skrive noe annet. Jeg måtte gjøre det jeg var aller mest redd for. Jeg måtte være ærlig. Jeg måtte vise dere noen av bildene mine.

IMG_3040I ukens Her & Nå kan du lese mer om mine tanker om hvorfor jeg startet denne bloggen. Det har vært en fantastisk respons. Over 5000 delinger av blogginnleggene mine på facebook, linkedIn og twitter. Over 500 kommentarer og meldinger til meg personlig så langt. Faktisk var jeg Norges mest leste blogger den dagen jeg la ut det siste innlegget mitt, og Dagbladet valgte å publisere et utdrag fra blogginnlegget på sine «meninger-sider» noen dager senere. Denne «kronikken» min hadde visstnok over 100 000 visninger på Dagbladet bare i løpet av de første timene! Det betyr at det er et viktig tema. Ikke bare for meg, men for svært mange andre.

Og Her & Nå valgte altså å gi meg «Rinos ros».

IMG_3041

Det satte jeg stor pris på, for det er faktisk litt utfordrende å være «åpne, ærlige og rause» Hedda, som sjefredaktør Rino kaller meg.

 

Hvis vi lurer oss selv og andre, så blir vi aldri lykkelige. Norge forblir i et positivitetstyranni.

 

Jeg ser på Rino ros som noe jeg deler med alle som er åpne og ærlige –  og raust viser mer enn fasaden, viser virkeligheten. Det blir stadig flere av oss. Heldigvis. Det er viktig for både oss som lever nå og for dem som kommer etter. Livsviktig.

IMG_2748
«Symbiosis» – oil painting by Hedda Kise

 

Livet har en tendens til å ta oss med på reiser vi ikke selv har planlagt, og jeg vet at jeg ikke er alene om å nedprioritere meg selv.

Heldigvis, kanskje?

 

 

 

 

Hva tenker du? Hvorfor er det så vanskelig å være ærlig?

 

This is life as it is.

28 thoughts on “Den nakne sannhet…

  1. Hei Hedda!

    Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen , You go girl! Synes du gir så mye av deg selv og er så fantastisk raus, at det er en sann glede å lese bloggen din <3 Kanskje det er fordi jeg kjenner meg så mye igjen i det du skriver og at det gir meg en følelse av å være mer normal en unormal. Så jeg håper at du fortsetter å dele og gir av deg selv, selv om det kanskje er både skremmende og skummelt, men vit at det settes utrolig pris på av andre 🙂

    Stor klem

    1. Tusen takk! Sånn er vi mennesker. Vi er så redde for å falle utenfor, å ikke bli elsket at vi ender opp med å vise bare fasaden og tror at det som er normalt er unormalt…når det egentlig er motsatt. 😉 Klem, Hedda

  2. Kjære Hedda, nok en gang setter du fine ord på det vanskelige og sårbare, og viser med ord og bild bak fasaden. Å holde på fasaden blir et låst livsmønster som gjør fasadesprekken og ærligheten mer sårbar og vond. Du gir med din ærlighet håp for mange som står i denne vanskelige oppgaven av ulike årsaker. Du viser også at gjennom å bruke kreative sider kan dette være god terapi for å bearbeide å komme videre. Masse lykke til Hedda !
    Klem

    1. Hei kjære Phia! Tusen takk for tilbakemeldingen. Det setter jeg stor pris på! For meg personlig er det ikke terapi å bruke mine kreative sider. Det er noe jeg alltid har gjort, det er noe som ligger i min personlighet og som jeg ser på som et nødvendig instikt. Jeg føler ikke at det hjelper meg på noen måte i forhold til livets utfordringer med sykdom etc, men hvis jeg ikke får uttrykt meg, blir jeg selvsagt frustrert og føler at jeg ikke er meg selv. Mitt budskap er derfor at vi må få lov til å være den vi er – vi må tillate oss selv det og andre må tillate oss det – først da kan vi bli hele, lykkelige mennesker i et helt, raust samfunn. Først da kan vi føle lykke selv om vi f.eks lever med kronisk sykdom. Nøkkelen ligger altså i aksept.
      Når det er sagt vet jeg at uttryksterapi og kunstterapi er behandlingsformer som hjelper mange, og hvis noen blir inspirert til å prøve det gjennom bloggen min, så er det fantastisk! Ønsker deg og andre masse lykke til!

  3. Hei.

    Noe av det viktigste du skriver i dette innlegget, ble for meg det du sier om aksept. Akseptere utfordringen, og akseptere konsekvensen av den. Det handler om å være tro mot seg selv, og i det ligger også det å se behovet for å romme sine følelser. Uten dette, kan livet lett bli mer et jag fra, enn en reise mot, tror jeg.

    Jeg forstår det er knyttet mye følelser til det å legge ut bildene du har laget. Og det er bra. Følelsene forteller at noe er blitt tatt på alvor. Jeg opplever bildene dine som veldig forskjellige, både i teknikk og innhold. Spesielt det første nådde meg. Det minner meg om Outsider Art, eller Raw Art. Google det så forstår du hvorfor.

    Outsider Art lages ofte av mennesker uten en formell kunstutdannelse, men med et sterkt uttrykksbehov. Kunsten blir derfor ikke begrenset av de regler og krav en utdannelse lærer oss til å ta hensyn til. Den handler mer om å fortelle enn om å være flink.

    Jeg selv lager ikke Raw eller Outsider Art, men jeg er del av en gruppe som har forsøkt å fremme denne typen kunst. Vi kaller oss Prosjekt RÅ, og holder til i Bergen. De siste årene har vi samarbeidet med Trastad samlinger i Harstad, som ligger under Sør Troms Museum. Disse har en stor samling av denne typen kunst.

    http://www.gallerivox.no/vox/utstilling/tidligere-utstillinger/prosjekt-raa-presenterte-forste-utstilling-vilje

    Lykke til videre med bildene dine, helsen og livet generelt.:)

    Bjørn

    1. Hei Bjørn!

      Jeg er så enig med deg i det du skriver om AKSEPT. Takk 🙂 Også tar jeg det som et kompliment at du opplever bildene mine som veldig forskjellige, både i teknikk og innhold. Jeg protesterer kraftig mot å finne «et eget uttrykk». Det er samfunnets behov for å sette folk i bås som gjør at vi maser om dette at en kunstner skal finne sitt eget uttrykk. Jeg har mange fasetter. ERGO har kunsten min det også.
      At du sammenligner det første bildet mitt med Outsider Art, tar jeg som et kompliment. Jeg har alltid ment at regler og utdannelse kan virke begrensende (samtidig som jeg gjerne skulle hatt kunstfaglig utdannelse – tenk å få lov til å studere kunst eller noe annet i noen år på statens regning!!!) – fordi man kan bli mer opptatt av å please lærere og eliten enn å KOMMUNISERE med seeren eller rett å slett fortelle, som du sier. Dette gjelder ikke bare i kunstfaget, men også i svært mange andre bransjer. Jeg tror på hardt arbeid – øvelse gjør mester – og jeg tror på kunnskap. Men kunnskapen kan man finne svært mange steder – ikke bare på skoler, og jeg tror at det er begrensende for kunsten – og mange andre felt i samfunnet – om alle lærer det samme og jobber etter de samme malene. Men dette har du sikkert mer erfaring med enn meg, og jeg vil gjerne høre hva du tenker om dette?
      Uansett synes jeg Prosjekt RÅ ser spennende ut! Lykke til!

      1. Hei igjen.

        Du spør om hva jeg tenker om det du skriver, så her kommer det litt.:)

        Det er fint å se at du finner glede i å arbeide på flere felt. Jeg er litt slik selv også. I utgangspunktet er jeg keramiker, men nå maler jeg mest. I tillegg har jeg de siste årene arbeidet med installasjoner kombinert med maleri, skulptur og tekst. Men ved så mange gevinster en kan høste, kommer heller ikke det å spre seg på flere felt uten en pris, tenker jeg.

        Å leke er en fin motivasjonsfaktor. Gleden i å oppdage at en får til noe, og at en behersker noe. Enten det nå handler om teknikk eller historiefortelling. Slik er det også med de tilbakemeldingene en får. De gode bekrefter deg, og kan gi deg mot til å fortsette. De gode bekreftelsene er som sjokolade, de gir umiddelbar tilfredsstillelse, og vi vil snart ha mer. Men de mer kritiske kan om du er heldig hjelpe deg til å strekke deg litt lenger enn du trodde du klarte på egenhånd. Og det er ofte når du begynner å sloss mot materien og dine egne begrensninger det oppstår noe som gir deg en langt dypere tilfredsstillelse. Slik er det på mange felt i livet, tror jeg.

        Men kritikk av det arbeidet en gjør er vanskelig, fordi en så lett kobler den en er opp mot det en gjør. Så kritikk av et bilde, kan fort bli kritikk av det en står for eller er, mener og tenker. Derfor er det viktig å ha gode kritikere rundt seg. Noen en stoler på. Og forsøke å se på all støyen som kommer fra alle andre som nettopp det det er – støy.

        Jeg tror at en for å få ut sitt potensiale, ofte trenger å stå i en prosess over tid. Noe en kan miste om en hopper fra det ene til det andre, fordi en har så mye en har lyst til å forsøke. Noen ganger kan en også i et eneste bilde ønske å si så mye at budskapet forsvinner litt i mangfoldet. Dette med å begrense meg er noe jeg sliter litt med selv, for jeg har gjerne altfor mye på å hjertet samtidig, og ofte ønsker jeg å banke budskapet inn i betrakteren, uten å gi hen egne rom for tolkninger. Men jeg er samtidig en ivrig tilhenger av dialog, og har gode rådgivere rundt meg som i blant er i stand til å se på det jeg gjør fra en annen vinkel eller med et annet utgangspunkt enn jeg gjør selv, slik at jeg lettere blir i stand til å koke ting ned til hva jeg faktisk ønsker å si eller få til. Det handler om hjelp til bevisstgjøring, utforsking og prøve/feile. Og det ser jeg ikke på som innblanding eller at jeg blir ledet, men mer som at jeg blir gitt mer å velge mellom. Det endelige valget er jo uansett mitt.

        Jeg er veldig enig med deg i at hardt arbeid kan føre deg langt. Men det kan også være til god hjelp om noen forteller deg at det finnes bedre løsninger enn å grave opp en kjøkkenhage med teskje, eller blande en omelett med sementblander. Jeg ble selv satt litt på plass for en uke siden, fordi jeg klagde over at jeg ikke fikk til det jeg ville i et stort bilde, og jeg forklarte begrensningen min med mangel på evne. Jeg var derfor litt lei meg, og oppgitt. Noe jeg fikk null sympati for. I stedet fikk jeg ganske tydelig tilbakemelding på at det jeg gjør alltid vil stå i forhold til den tid og det arbeid jeg legger i det. Og dette vet jeg jo, men det å bli konfrontert med min egen latskap gjorde det tydeligere for meg – jeg slapp ikke unna med min litt sytete argumentering, og fikk null trøst. Det er med andre ord ikke alltid evnene det står på, men viljen, og det at en klarer å stå over tid i den smerten et bilde kan gi deg når det kjemper i mot med alt det har.

        Kunnskap kan en hente mange steder, en må ikke hente dem fra en skole eller fra en bok. Det finnes mange gode aoutodidakte kunstnere. Noen gjør alt på egenhånd og vil ikke ha innblanding i det hele tatt. Og for noen ligger nok deres styrke nettopp i det. Men det er få sannheter som er absolutte. For de fleste av oss, er det gjerne slik at overføring av kunnskap kan hjelpe en til å unngå altfor mange feilskjær, og kanskje også åpne dører vi ikke engang var i stand til å se eksisterte. Dessuten tar det jo tid å skulle erfare alt selv, på alle felt, uten rettledning, kritiske blikk eller støtte. Noe foreldre for eksempel vet mye om, der de står og stanger mot en unge som skriker: Klare sjøl!:)

        Dette ble mye ord, så nå skal jeg gi meg.

        Ha en fin helg.:)

        Bjørn

        1. Takk for mye ord, Bjørn. Det elsker jeg! Jeg har lest det et par ganger, fordi jeg synes det er interessant lesning. Og jeg er takknemlig og glad for at du tok deg tid til det, slik at jeg kan hente det frem senere også. Spennende! Mye av det er tanker jeg har kjent på selv og noe av det var nyttige innspill som jeg ikke hadde tenkt på før. Håper å høre fra deg igjen! Hedda 🙂

  4. Kjære gode Hedda.
    Wow…..Jeg sitter her med tårer I øynene…..tårer fordi du rørte ved noe I meg. Jeg er jo selv kronisk syk, og prøver gjennom min blogg «smertekamp» å være åpen om hvordan jeg har det, både på gode og dårlige dager…..
    Det du forteller om at du ikke ble tatt på alvor når du først kom til legen kjente jeg meg og igjen I. … Jeg har kunnet møtt til smertebehandling og vært i elendig form, men blir møtt med kommentarer som «nei, så godt du ser ut». Og jeg vet hvorfor. Jeg kommer nysminket og i mine fineste klær fordi jeg liker å føle meg vel….men egentlig burde man kanskje ikke styret seg før man møter opp,,,, fordi man kan bli feiltolket. Men, ingen skal få ta fra meg det å kunne prøve å gjøre så man ser bra ut….Selv om man ikke føler seg bra!

    Bildene dine taler for seg selv, vakre….. det føles som du har lagt hele sjelen i de bildene. Flott gjort!

    En stooor varm klem fra Liv Torhild.

    1. Takk! Det er flott å høre at det jeg skriver og maler berører andre. Det setter jeg stor pris på. Du har nok helt rett i at jeg har lagt sjelen min i de bildene. Det er sånn jeg er. Jeg trives ikke med å gjøre noe halvhjertet…

      Det at vi kompenserer gjør nok også at vi klarer oss bedre enn hvis vi ikke gjorde det, tror du ikke, så sånn sett må vi ikke bebreide oss selv og tenke at vi burde la fasaden ligge igjen hjemme når vi skal til legen. Det er typisk at man tenker at man selv burde gjøre noe annet – og at man skylder på seg selv for at andre ikke klarer å gjøre jobben sin og tolke riktig. Denne lille fasaden og selvdisiplinen og stoltheten som vi har i vår personlighet, gjør kanskje at vi har tålt mer enn mange andre? Og derfor fortsatt holder ut. Jeg tenker at kanskje helsevesenet burde fått mer kompentanse til å se forbi de fineste klærne og sminken din slik at de forstår deg bedre.

  5. Så utrolig flott skrevet… Og utrolig fine bilder. Ærlig – akseptere – ikke for andre – men for oss selv! Vanskelig å bruke ordet jeg – lettere å bruke «man» el «noen». Sliter selv med å akseptere at det er her jeg er nå – og det er dette jeg orker – ikke mere … Skal bare gjøre ferdig el hvis jeg bare tar meg sammen litt så går det… Og det er det det gjør – går den gale vegen. Har selv prøvd meg på maling for første gang – har aldri sovet så godt etterpå:-). Fortsett å være ærlig – med deg selv. Jeg følger deg:-)

  6. Hei Hedda.
    Akkurat i dag var det akkurat dette jeg trengte, gode ord og fantastiske bilder. Etter en slitsom natt med migrene er det godt å sitte i ro og kose meg med å lese bloggen din.
    Og jeg er enig med deg, livet er bra selv med kronisk migrene.
    Du må jo lage en salgsutstilling med noen av de flotte bildene dine etter hvert…. Jeg kommer i alle fall da 🙂
    Ha en strålende fin vårdag.
    Bente

    1. Herlig, herlig, herlig! Etter en litt krevende natt her også, var det akkurat ordene dine jeg trengte også!
      Ha en fin dag i solen, du også! Jeg skal plante frukttrær!
      Hedda

  7. Vakre flotte Hedda.
    Du tar meg med storm.
    Ærlig, naken, sårbar og allikevel så sterk.
    Jeg bøyer meg i støvet.

  8. Flotte bilder av ei flott dame som byr på seg selv. Det er trøst i både dine ord og bilder, takk som deler. Du lyser av godhet !!

  9. Flott skrevet om ett tøft tema. For meg blir bildene her det sterkeste, spesielt det første (life as it is)…

    1. Tusen takk. Jeg setter veldig pris på at så mange har skrevet til meg at det er et sterkt bilde. For meg er det også noe av det vanskeligste jeg har laget, samtidig som jeg hele tiden var veldig sikker på uttrykket. Men jeg var jo ikke sikker på om det traff andre slik som det treffer meg. Så tusen takk!

  10. Tårene triller ,,,,TUSEN TAKK!
    Ønsker så at du blir friskere fort og kan nyte den vakre tiden foran oss!

    Varm Klem

  11. Takk for et «nakent» blogginnlegg, Hedda. Videre vil jeg takke deg for at du deler verkene dine, viser de frem. Å kunne skape noe, det være seg malerier eller musikk, er en gave som er godt for det mentale å foredle. Ha en riktig så fin vårdag!

    1. Tusen takk! Det føles ikke bare godt, men også helt nødvendig å lage bilder. Et kunstnerisk kall og et instinkt. Jeg føler virkelig at jeg har kommet hjem når det gjelder det å skape malerier. Så deilig at det treffer folk i hjertet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *