Hva jeg tenkte på da jeg lå på sykehuset og trodde jeg skulle dø.

Jeg så at hun syntes synd på meg da hun spurte meg om jeg ville ha en beroligende tablett.

Øynene hennes var blanke som om det var hun som hadde fått en halvveis dødsdom. Det omsorgsfulle blikket skremte vettet av meg.

Hun tenkte at i morgen er jeg med stor sannsynlighet som herr Andersen. Da er det Kise hun strever med. Kise som ikke blir forstått. Kise som er fanget i sin egen kropp. Kise som raller. Kise som tisser utover lakenet. Kise som ikke får puste.

FullSizeRender(7)
Oljemaleri under arbeid av Hedda Kise

 

Andersen ved vinduet stønner. Jeg vet han heter Andersen, fordi den hvite frakken snakket til ham for noen minutter siden.

 

– Hva er det, Andersen?

– Du må ligge stille, Andersen!

– Nei, Andersen, du kan ikke reise deg. Vær så snill og legg deg ned!

 

Jeg ligger i et rom. Det er fem senger i rommet. En dobbeltdør står åpen inn mot naborommet, der det etter ledningene fra taket å dømme, står like ille til. En hvit frakk sitter ved et metallisk skrivebord i åpningen. Hun ser på skjermene som gjør ansiktet spøkelsesaktig. Jeg ser alt i nyanser av blått og stusser litt på det. I stativet over sengen min, henger det en pose med blank væske.

 

Jeg kjenner sommerfuglen som biter seg fast på oversiden av hånden min og hviler i smerten fra nålen.

 

En strime gult lys danser på gulvet, og jeg fokuserer på det vakre mønsteret mot de kjølige veggene. Det passer ikke inn. Hvor kommer det fra?

 

– Lurer du på om vi kan åpne vinduet, er det det du mener? Beklager, Andersen, vi kan ikke det. Det ligger mange  her som ikke vil tåle at vinduet står åpent.

– Skal du på do? Da er det bare å gjøre det der du ligger. Du har kateter, Andersen og jeg har lagt et bekken under deg. Det er viktig at du ligger helt stille, så vi kan hjelpe deg.

– Du fikk slag under hjerneoperasjonen, Andersen, så jeg forstår ikke hva du sier…

– Andersen, ro deg ned. Du er på Rikshospitalet og vi passer på deg.

 

Den hvite frakken uler utover de to rommene og flere frakker kommer løpende. Andersen gir seg ikke.

 

– Det er veldig viktig at du slapper av, Andersen!

 

– Andersen! Andersen! Legg deg ned!

 

 

Jeg takker nei til den tabletten.

Hvis dette er mine siste timer, skal jeg være fullt og helt til stede. Jeg vil høre alt. Jeg vil passe på hva jeg sier og ikke sier. Jeg vil ikke gråte eller skrike eller stønne. Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det. Hvis jeg dør nå, så skal ikke barna mine, måtte bære med seg min redsel videre.

 

Hvis dette er mine siste timer, så skal ikke de som elsket meg, forstå at jeg forsto.

 

Jeg skal klare dette uten tabletter. Jeg vil ikke beroliges.

 

Så hva tenker man på når man akkurat har fått beskjed om at det er en ganske stor risiko for at man dør i løpet av de neste timene? Når man bare noen få minutter før var på vei til snowboardkurs.

Hva tenkte jeg egentlig på da jeg lå der i den sengen? Da jeg akkurat hadde ringt foreldrene og fortalt den dødelige nyheten og bedt dem om å komme. Da jeg nettopp hadde hørt den sterke faren min bryte skrekkslagent sammen over telefonen. Og tante komme løpende inn døren i barndomshjemmet.

Hva var det jeg tenkte da jeg lå der og visste at jeg hadde så stort trykk i hjernen at jeg måtte ligge musestille i en seng på intensiven for å minimere risikoen for at jeg ville få slag, før den beste nevro-kirurgen kom på vakt for å operere ut en svulst som lå så midt inni hjernen som det går an å komme?

Var det karrieren jeg tenkte på? Jo, jeg var flink pike og ba noen ringe jobben og si at jeg ikke kunne ta de programlederoppdragene for våren og sommeren som jeg hadde sagt ja til…og at jeg nok kom til å bli sykmeldt noen måneder…

Tenkte jeg kanskje heller på hvordan jeg i årevis ikke hadde blitt tatt alvorlig av fastlegen når jeg klaget over svimmelhet, smerter og andre plager?   Fastlegen som lo da jeg ba om MR, men som ga seg, da jeg påpekte at det ville være godt for min angst hvis jeg fikk sjekket hjernen, fordi jeg innbilte meg at jeg hadde symptomer på Multippel sklerose.  Fastlegen som ringte meg et par timer tidligere da jeg hadde surret rundt i sportsbutikker hele dagen.

– Hvor er du?

– På Sandvikasenteret for å kjøpe snowboard. Jeg har meldt meg på nybegynnerkurs i kveld, men jeg klarer liksom ingenting….hvorfor ringer du?

– Det kan tenkes at vi har funnet en annen årsak enn angst til plagene dine. Resultatet av MRen du tok for ti dager siden, viste at det var noe i hjernen din… Nå må du ikke bli urolig, for det vi ser på bildene betyr kanskje ikke så mye, men legene på Rikshospitalet vil gjerne undersøke deg… sånn for sikkerhets skyld.

– Når da?

– Nå i kveld.

– I kveld….?

– Jeg foreslår at du likesågodt tar en drosje med en gang. Du må la bilen stå, bare for sikkerhets skyld.

– Ja…. Hvor på Rikshospitalet skal jeg dra?

– Bare henvend deg på akutt-mottaket. De har fått papirene dine og venter på deg. Husk at du ikke kan kjøre bil.

Jeg spurte ikke mer.

I drosjen tok jeg tre telefoner. Først til mannen min og ba ham komme,  i tilfelle det var siste gang jeg kunne si noe til ham. Så til naboen for å spørre om hun kunne passe barna. Til slutt til tante som er lege. Jeg ba henne dra til barndomshjemmet mitt, late som ingenting og ikke si noe om hva som holdt på å skje med meg.

Den viktigste telefonen ventet jeg med. Jeg måtte være helt sikker først.

Et kobbel med leger og sykepleiere ville se meg. Et interessant tilfelle. Tenk, hun er helt klar, prater normalt og har ingen nevrologiske utfall på testene, til tross for den store svulsten som nærmest blokkerer hele hypothallamus!

 

– Tenk det, Hedda!, tenkte Hedda under sitt første lette anfall av galgenhumor, og da hundespannet var gått videre til et annet interessant tilfelle, hvisket hun noe hun ennå ikke hadde fått svar på til den unge turnuskandidaten som hadde fått i oppgave å passe på henne inntil videre.

– Hva skal skje nå?

– Nevrokirurgene skal diskutere når du skal opereres, sa han og festet den første posen med blank væske over sengen.

– Er det bestemt at jeg skal opereres?

– Har du ikke fått beskjed? spurte han usikkert.

– Nei.

– Det kommer en nevro-kirurg snart, og da vil han helt sikkert snakke med deg, sa han.

– Om hva da? spurte jeg.

– Alternativene, svarte han.

– Hva er de da?

-Vel, enten opereres du nå i kveld eller så venter de til i morgen tidlig. Det kommer an på vaktplanen og andre pasienter.

– Er det helt sikkert at jeg skal opereres, altså?

– Har de ikke sagt det…?

– Nei, ingen har nevnt operasjon..

– Da skal ikke jeg si det for sikkert.  Det kommer nok snart noen for å snakke med deg.

– Jeg vil ikke ringe foreldrene mine hvis det skulle vise seg at det ikke er noe farlig. Jeg vil ikke skremme dem unødig. Men  hvis jeg skal opereres, så vet jeg at de gjerne vil være her, og de bor noen timer unna.

– Jeg synes du skal ringe dine foreldre.

Jeg spurte ikke mer. Jeg slo nummeret til mitt livs vanskeligste samtale.

 

Så, hva tenkte jeg egentig da en hvit frakk dukket opp hvert tyvende minutt for å holde en kulepenn først til høyre for hodet mitt, for så å føre den foran øynene mine helt over i venstre synsvinkel. Kunne jeg se den? Ja, det var ikke noe å lure på.

Tenkte jeg kanskje på de fine klærne i klesskapet hjemme? Eller den fine veska som hun kjendisen i ukebladet nylig hadde kjøpt seg? Eller det fine huset som jeg hadde drømt om?

Hva tenkte jeg på da de ba meg ta høyre finger på nesetippen og så venstre finger på nesetippen og så høyre igjen?

Tenkte jeg på at det var litt merkelig at legene først hadde hatt all verdens tid og brukt ti dager på å gi meg svaret på MRen, og så plutselig sto det om sekunder og minutter…tenkte jeg at noen må ha glemt å ta en titt på papirene og at det kunne vært for sent å gjøre noe?

Eller tenkte jeg at jeg var på toppen av min karriere og sto foran et slags gjennombrudd? Den siste programserien jeg hadde vært med på å lage, hadde blitt en suksess, og jeg  var tilbudt tre andre programleder-jobber som jeg akkkurat skulle i gang med. Var det det jeg tenkte på når sykepleierne vekket meg og spurte hva jeg het og når jeg var født, igjen og igjen, utover natten?

Eller smilte jeg litt over at jeg med stor sannsynlighet var i ferd med å dø i en alder av 34 år – med null hull i tennene?

Hva var det egentlig som for  igjennom tankene mine da de hvite frakkene kom svevende fra alle kanter for å sette i gang hjertet til Andersen som plutselig stoppet å slå?

 

 

Det var bare én ting i tankene mine.

Kjærligheten til dem jeg elsker aller mest.

Barna mine.

 

 

Kjære allmektige, kjære skjebne, kjære engler, troll og vætter, kjære natur – la meg overleve for barna mine. La meg oppleve flere dager, uker og år sammen med dem. La meg få lov til å hjelpe dem. La meg få lov til å nyte synet av dem. La meg få være med dem på den fantastiske reisen som livet er. Ikke la meg ødelegge starten deres. Ikke la dem vokse opp med savnet av meg.

 

Jeg tenkte at hvis jeg IKKE dør nå, så skal jeg nyte hvert eneste sekund jeg får med barna mine.

 

Hvert eneste sekund.

 

Og jeg skal bli flinkere til å si nei til det som ikke betyr noe. Jeg skal bli mindre flink pike.

 

Jeg tenkte at jeg skal passe på å nyte den tiden jeg får på jorden,

 

for plutselig – helt plutselig – så får man ikke mer tid

 

Jeg tenkte at TAKK OG LOV at det er meg som ligger her, og ikke ett av barna mine.

Det hadde vært så veldig, veldig mye verre.

 

Og da operasjon en var over og jeg lå og ventet på den neste – og ting gikk fra vondt til verre, og jeg var så sliten, så sliten, så var det tanken på barna mine som gjorde at jeg ikke ga opp, og at jeg sa ja til en operasjon til. Operasjonen som reddet livet mitt.

 

De færreste lever et liv uten traumatiske opplevelser, og jeg er ikke alene om å ha opplevd alvorlig sykdom. Det jeg har fortalt nå, skjedde oss i 2007. Siden har det vært flere livskriser. Hver gang slår det meg at kriser er viktige for justering av livets vei. Det er en fattig trøst, men det gir også håp.

Slik er vi mennesker skrudd sammen at vi hele tiden leter etter måter å snu det vonde vi har vært igjennom til noe godt.

Men hvis det er noe jeg kunne ønske for mine barn, så er det at de skal slippe å justere kursen flere ganger.

At de får leve et liv med en grunnleggende tilfredshet for det de har, et langt liv hvor de mot slutten kan tenke at ja, de angrer ingenting – og ja, det var akkurat passe mange øyeblikk av lykke. Og når de møter motgang, for det vil de gjøre i blant, ja, da håper jeg de  vet med seg selv at de har levd – og lever – et rikt liv i tro mot det som betyr mest for dem.

 

Og hvis du som leser dette, er så heldig at du er frisk, så håper jeg at du gleder deg over det og verdsetter hver dag du får uten sykdom.

Hvis du er så heldig å ha barn, så håper jeg at du ikke bare kjenner hvor sliten du er, men også hvor heldig du er. At du nyter å se barna dine vokse, le, lære, gråte og leve.

Og hvis du har en fin bil, et fint hus, kule venner og en jev jobb, så håper jeg at du også har det andre – det som faktisk betyr aller mest for deg.

 

Foto: May Langhelle

 

 

Og hvis ikke, så håper jeg du justerer kursen.

 

Før det plutselig er for sent.

 

 

 

49 thoughts on “Hva jeg tenkte på da jeg lå på sykehuset og trodde jeg skulle dø.

  1. Tusen takk! Du er inspirasjon:) Det er sterkt å lese dette. Mai i år fikk jeg, i en alder av 33, hjerneblødning. Brått og brutalt. Etter flere operasjoner, 12 dager på respirator og flere uker på sykehus er jeg nå på opptrening. Nyter hvert minutt med mine små på 3 og 5. Gleder meg over livet!

  2. Nydelig skrevet. Slike justeringer som dette trenger vi…. ingen tvil om det. Takk for at du deler og er så ærlig!

  3. I 2007 lå jeg på nevrokirurgen på Ullevål og skulle igjennom akkurat det samme, og følte akkurat det du beskriver. Liggende i et avlukke i et rom med flere andre, mer eller mindre heldige nyopererte. Med en tikkende bombe i hodet. Et under at det ikke hadde skjedd mer skade etter uttallige anfall med parestesier, kvalme, svimmelhet, hodesmerter og bevissthetstap; Det som legevakter i 4 år tolket som ungpikeangst eller kjærlighetssorg hadde et navn, en årsak. Glad for endelig å ha bli tatt på alvor, skrekkslagen for det som ventet. En 50/50- operasjon, der jeg mest sannsynlig ville ende opp som totalt pleietrengende, eller en helt annen person, hvis jeg overlevde, i en alder av 24 år. Etter å på mitt vis ha sagt mitt siste farvel til de jeg elsket, uten at de visste det (trodde jeg). Dels for å spare dem, dels fordi jeg ikke maktet det selv. Kald av det våte, tovede håret med den uhyggelige lukten av desinfiserende Hibiscrub. Oppjaget av stressede, høyrøstede hvitkledde.. Jeg gråt mine stille tårer bak forhenget og så livet passere i revy, og alle drømmene, og mulighetene som kanskje rant vekk som sand, men mest av alt de jeg elsket så inderlig høyt, og den tiende smerten i øynene deres. En følelse som er umulig å forstå hvis en ikke har vært der selv. Jeg tok til slutt beroligende tablett, overgav hele meg til Gud og kirurgene, og sovnet til en trygg damestemme fra den andre siden av forhenget som forsikret meg om at jeg var i de beste hender. Hun var nyoperert, og følte seg ok. Jeg har i ettertid adoptert henne som bestemor, mentor og en av de få som virkelig forstår uten at jeg trenger å si noe. Jeg ser at det er flere som forstår, og det hjelper.
    Takk for at du setter ord på dette, Hedda, og åpner opp, og ikke minst inspirerer!
    Jeg kunne ikke vært mer enig;
    Ta vare på livet mens du har det, og omfavn de du elsker mens de, og du er der..

  4. Hedda – de kloke og gode ordene dine treffer meg. Du vil leve for barna dine! Du vil at de skal få gode, rike liv. I møte med livstruende sykdom vil du leve for barna dine! Du mister ikke perspektivet, du mister ikke mammarollen din av syne. Det er så sterkt å lese – og – uten å ta fra deg noe av det vakre og sterke du beskriver – det MÅ være selvsagt! En syk mamma eller syk pappa MÅ fortsatt være mamma og pappa. De MÅ leve for sine barn. De MÅ gi barna sine kjærlighet.

    Jeg er datteren til hun som overlevde hjernesvulsten, og som likevel forsvant. Inn i fortvilelse, i isolasjon, i bitterhet. Hun som ikke evnet å være mamma og dermed lot barna fylle den rollen. Som ikke evnet å se eller løfte sine barn, men som ble sett, forstått og løftet av barna. Som aldri klarte å reise seg igjen. Slik ble hjernesvulsten hennes en bør, en skygge i mitt liv. En bør jeg fortsatt bærer og sloss med som voksen. En redsel for livet.

    Det er så sterkt å lese at du ville leve for dine barn og jeg tenker at det skulle noen fortalt meg! At jeg var verdt å leve for, at jeg var grunn god nok til å ta livet sitt tilbake etter en vellykket operasjon! Og jeg håper at dine lesere og andre som skulle få en alvorlig diagnose husker det – å la barna få fortsette å være barn, å gjøre verden trygg igjen etter det kaoset og mørket som følger i kjølvannet av en alvorlig diagnose og å gjenta om og om igjen at de er glad i barna sine. Det er ikke bare mamma eller pappa som blir syk når alvorlig sykdom rammer en forelder – sykdommen treffer også barna med full styrke og de må få livene sine tilbake igjen når mamma eller pappa har blitt frisk.

    Du glemte ikke barna dine, Hedda. For en tøff og klok mamma de har!

  5. Tusen takk. Det meste er allerede sagt. Som prest er jeg så heldig å stadig få gå sammen med mennesker et stykke vei; ofte midt i en krise. De lærer meg masse om liv og død, tro, håp og kjærlighet. Som deg løfter de fram perspektiver på livet som mange av oss har, men stadig glemmer i en travel hverdag. Lykke til. Maxbless. Sunniva

  6. Heftig, gjennomtrengende, utilslørt. Store ord. De når igjennom. Glad for det. Takk. Håper veien videre gjennom livet blir spennende og god. Med overvekt av det vakre og undervekt av det tunge. God livsreise, Hedda. Så fint at du fikk bli. Og takk for rene, sterke ord.
    Lena

  7. Godt å se at du kan hjelpe så mange med dine ord Hedda !

    Tanker,følelser,egne opplevelser treffer mange mennesker som er i, har vært eller har nære i samme situasjoner som trenger å få høre sine egne tanker fra andre…. Godt å relatere til! Føler seg ikke så ensom lenger tenker jeg.

    Jeg sitter i den andre båsen, der hvor man ikke vil leve lenger. Men har barn som man må leve for. Fast jobb, bra hus og bil men finner ikke gleden med å være lenger. Prøver hardt hver dag, holde fasaden opp. Alltid vært flink pike med famile og jobb. Har gjennomført alle ønsker som jeg har hatt gjennom livet og prøver å finne nye. Kanskje det hjelper å lese om dere som verdsetter alt så mye mer ?

    Ønsker dere alle et godt liv videre ! Alle fortjener det ❤️

    1. Kjære Bente Elida. Jeg tror det voldsomme fokuset på den perfekte fasaden og veien til lykke, har ødelagt litt for det livet egentlig er. Det er mange oppturer og nedturer. Jeg tror de aller, aller fleste går igjennom perioder hvor de føler at de kun eksisterer for andre: det kan være for barna, foreldre, en syk partner… men problemet er at vi ikke kan eller vil snakke høyt om det. Vi vil ikke såre andre, selvsagt, og vi vil ikke fremstå som sytete. Som jeg har skrevet før; vi lever i et positivitetstyranni hvor summen er negativ for svært mange enkeltmennesker. Derfor blir disse periodene ekstra tunge å bære. Ensomhet er fryktelig tungt, og de som ikke har vært der (ennå), har ofte ikke særlig stor forståelse for det. Jeg tror at for de fleste mennesker er det utrolig viktig å føle at man er i utvikling, at man stadig lærer noe nytt og mestrer noe nytt. Derfor tror jeg at løsningen kan være å finne noe nytt som du kan brenne for. Det kan være å begynne i kor, melde seg inn i røde kors, begynne å male eller strikke, melde seg på et kurs eller kanskje skrive ned familiens slektshistorie for barna dine. Jeg vet ikke hva det er, men kanskje du har noe gjemt i hjertet ditt som du kunne ønske å utforske? Og så når man setter i gang, så er det viktig å være tålmodig. Er du alene med barna, så er det kanskje ikke tid og rom til å bruke så veldig mye tid på selvutvikling? Men mange museskritt senere, så begynner du kanskje å ha det bedre. Du skriver at du har gjennomført alle ønsker som du har hatt i livet, og at du prøver å finne nye. Hvis du ikke kjenner at du har noen hemmelige drømmer som du har lyst å utforske, så kanskje du kjenner noen som har det – og som du kan joine. Jeg har i hvert fall opplevd at ting jeg i utgangspunktet ikke trodde var noe for meg – og som jeg syntes var fullstendig latterlig og som jeg egentlig satte i gang med for å please andre – viste seg å utvikle seg til det mest spennende jeg har vært med på! Det hadde vært fantastisk hvis du om en stund skrev tilbake til meg og fortalte at du var i gang med noe nytt som du tenker kan gi deg glede etter hvert også! Og du, det er ikke slik at jeg verdsetter alt så mye mer HELE TIDEN. Teksten var like mye en påminnelse til meg selv som en påminnelse til andre. Slik tror jeg livet er. Vi glemmer lett, og vi trenger alle litt hjelp på veien. Folk som står frem og sier at de er så mye mer lykkelige etter sykdom og andre livskriser, det er fint det, men jeg tror ikke livet er så svart/hvitt og vi skal ikke ta motet fra dem som har det sånn som deg. Ønsker deg alt godt!

    2. Jeg tror ikke nødvendigvis at alt verdsettes så mye høyere hele tiden, Bente Elida. Det er mer disse streifene av lykke som i en periode kommer litt oftere of litt mer intenst etter man har vært i en situasjon der livet har vært truet.
      Hverdagens trivialiteter og kjedsommelige krangler kommer etterhvert tilbake i like stor grad, men de blir ikke tillagt helt den samme tyngden. Det samme gjør presset om en vellykket tilværelse gjennom sosiale medier og andres behov for at alt skal være som før.
      Jeg håper du kan finne noe som gir deg mening. Og ikke hør på alle dem som legger sten til byrden ved å si at du burde være fornøyd. All verdens penger, sikre jobber eller friske barn er ikke svaret. Lykken kommer innenfra. Og, slik det er for meg i alle fall, kommer den i de bittesmå tingene. Som en sommerduft av syriner, for eksempel. Eller en telefon fra min datter i Australia. Lykke til fremover.

  8. Åh, Hedda ❤️ I dag tror jeg du justerte kursen litt for veldig mange mennesker. Da jeg så at det var så veldig mange av mine venner på Facebook som hadde delt dette, så ble jeg nysgjerrig og måtte se.
    Og tårene triller.

    Så fantastisk ærlig og fint du beskriver det. Frykten med stor F. Jeg har aldri før jeg ble mamma vært skikkelig redd for å dø. Eller kjent på Frykten, Frykten for at min nydelige lille skatt skal ha det vondt. Enten fordi hun (Gud forby!) eller jeg blir skikkelig syk, eller dør. Det man ikke orker tanken på, fordi det er så hinsides hva man kan forestille seg.

    Jeg lå senest i natt og bare kikket på mitt lille under, suger til meg alle øyeblikk. For det er disse hverdagene som er livet.

    Tusen takk for at du delte dette!

  9. Du har så rett i at vi må lære oss å sette pris på livet. Det at vi er friske og har familie i rundt oss. Det er de små gode stundene i hverdagen sammen med familie og venner som gir lykke i livet!
    Jeg var selv hjerne operert i 2008 og kjenner godt igjen dine beskrivelser. ❤️

  10. Jeg har justert kursen, Hedda. Mer tid til barna, mindre til jobben. Hjerte, sjelen og hodet har det mye bedre, selv om lommeboken ikke er like fornøyd.

  11. Tusen takk for at du så raust deler dette med oss! Det er når sykdom rammer at man setter pris på de små tingene i hverdagen. Håper det går fint med deg og så krysser jeg alt jeg har for at det fortsetter sånn!
    En stor hyllest til livet og kjærligheten ❤️❤️

  12. Det er stort at du har delt dette med omverden. Selv har jeg en datter som fikk hjernesvulst i mai 2013, kategori 4. Dette er den dødelige formen av hjernesvulst. Hun hadde bodd i 11 år i Tyskland og først studert til diplomingeniør i medisinteknikk, fire år, for så å studere til medisin. En uke før hun skulle ta den muntlige examen for å bli lege, fikk hun et voldsomt epileptisk anfall. MRen viser skygger i frontallappen. Tumor? Den må ut? Det begynte en voldsom søken etter de beste kreftlegene i Europa for å få den beste ekspertisen. En test ble tatt om det kunne være parasitter, siden hun hadde vært i Pillipinene som ass. lege, og i Brasil for å lese til examen. Negativt! En uke etter første MR blir det tatt en ny MR, og da var tumoren dobbelt så stor. Rett på bordet til OP i Køln der hun studerte. Resultatet var grusomt, men jenta kunne både snakke og fungere. Hun hadde mistet deler av korttidsminnet, men elles var det mer en vi kunne håpe på av fungsjoner. Selv mente jeg det hadde gått så bra, fordi hun levde sunt og trente ofte. Stresset hun hadde før den store examen hadde nok utløst veksten av tumoren. De mente at de hadde fått ut 98-100% av tumoren. Så begynte en lang prosess med å tenke positivt og spise riktig, bygge seg opp mentalt slik at hun kunne ta den siste prøven. Riktignok prøvde hun rett etter OPen, men det ble for mye for henne siden hun da gikk på stråling og cellegift. Høsten 2014 fikk hun endelig greid legestudiet og ble lege. Da gråt alle professorene i eksamens panelet for hennes styrke å vilje til å få den avgjørene prøven i havn. Kristina lager en blogg, Brainpositiv, reiser til India en mnd. og blir Yogainstruktør. Kort tid etter hun kommer hjem mister hun delvis synet, og det blir registrert en ny tumor på et annet sted i hode. Dette var sent en lørdagskveld i begynnelsen av april dette år, torsdag lå hun på OPbordet og da var tumoren blitt større. Søndagen møtte jeg henne i gata der hun bor smilende og livsglad. Nå flytter jenta vår hjem til Norge i juni, juli. Hun må bare bli ferdig med strålingen og deler av cellegiftbehandlingen. Nå skal vi i fellesskap gled oss over hver dag, og opplevelsen skal stå i kø. Vi skal bruke naturen, og de ting som ikke koster all verden, for å oppnå balanse og helbredelse. Vi sier bare, TENK POSITIVT, OG FØL LYKKE. Lykke til videre Hedda!

  13. Jeg husker jeg hadde deg med om bord som passasjer en gang. Du var en av de menneskene man husker. Direkte, god og vennlig. Du var fremdeles sykemeldt og hadde noen plager, men du formidlet dem så fint og det gjorde det enkelt for oss å hjelpe deg.
    Jeg har selv vært i samme situasjon som deg, men med andre ting. Jeg er enig; det er barna og kjærligheten som er livet. Det var en brutal måte å få den påminnelsen på. Men nå, når helsa er på stell igjen, er jeg takknemlig for den.
    Hvis du vil lese min bloggpost, er den her: http://tenktanken.com/2014/11/20/kirurgisk-ekpedisjon-om-a-se-doden-i-hvitoyet/

  14. Tusen takk for uendelige vakre og sanne ord. Jeg ble veldig grepet og rørt. Jeg står ikke i sykdom selv, men har hatt andre kriser som gjør at jeg nå står ved et veiskille. Da er det godt å bli påminnet om hva som er viktig her i livet og få noen refleksjoner over hva som er verdt å bruke energi på og ikke. Jeg tar med meg disse ordene videre og vi følge bloggen din fra nå av. Igjen tusen takk!

  15. Akkurat sånn, akkurat sånn føles det. Akkurat sånn er tankene og stemmene og lydene.

    Det var så deilig å lese ett innlegg som ikke beskriver at sånne opplevelser fører til at man føler at man «er født på ny», ser farger sterkere eller kjenner lukten av roser sterkere. Plutselig «ser lyset» og forstår hva som er viktig i livet. Mulig det også er sånn for noen, kanskje også for deg.

    For meg har det vært slik du beskrev det her, – akkurat sånn, ikke mer ikke mindre.

  16. det er ett sjokk å være den som sitter igjen. Den som plutselig skal være mamma og pappa, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året.. Være den som skal ta hånd om det praktiske, få hverdagen til å gå i hop. Først nå, etter 13 måneder må jeg stikke fingen i jorden, jeg har innrømmet for meg selv at nå har jeg ikke mer å gå på. Jeg har bedt om hjelp. Man må være sterk for å være svak! Det er rart å tenke at livet går videre, jeg må gå videre. Uten han jeg hadde 14 år med, uten han jeg har tre gutter med! Som så brått og brutalt bare ble borte. Jeg fikk noen få timer til å prøve å innse og forstå at livet mitt ble oppned! Jeg var 35 år, mitt yngste barn var akkurat blitt to år. Jeg prøver å tenke positivt, å glede meg. Noen dager er bedre enn andre. Gradvis blir dagene bedre! Livet er så kort, og det skal så lite til for å vise at man er glad i noen. Lev hver dag som om det er den siste! <3

  17. Så modig du er Hedda. Ligger akkurat nå på sykehus og opptrening etter en komplisert, men ikke farlig operasjon, men likevel raknet livet litt fordi ting ikke kommer til å bli som før. Takk for at du delte dette. Det gav meg noen styrkende tanker.

  18. TAKK! for at du deler og minner oss på det vi åpenbart trenger å bli minnet på – hva det er som er viktig..

  19. Så fint skrevet. Du har virkelig vært gjennom mye. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver når du skriver om kjærligheten og tankene om barna dine. Selv har jeg en godartet hjernesvulst som har tatt knekken på mesteparten av hørselen og balansen. Men, selv om jeg vet at svulsten er godartet og at det mest sannsynlig ikke er den som kommer til å ta livet av meg, så bærer jeg hele tiden på en stor angst om at; enn hvis..
    Jeg er ikke så redd for mitt eget liv, men tanken på å måtte forlate sønnen min alt for tidlig, tar til tider knekken på meg. Noen ganger føler jeg at jeg kveler han av kjærlighet. Det er så viktig for meg at han skal vite at han er høyt elsket, sånn i tilfelle liksom… Jeg er et oppegående menneske, men noen ganger lurer jeg faktisk på om det er normalt å føle det slik? Føler jeg det slik fordi jeg plutselig har innsett at jeg ikke er udødelig? Er det det som må til for at vi mennesker skal føle ekte takknemlighet for våre nærmeste?
    Vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med denne kommentaren, men måtte bare dele tankene mine med noen som kanskje forstår <3

  20. Vakkert, vakkert, vakkert skrevet ! En tekst som berørte meg veldig sterkt, en tekst som gir grunn til ettertanke.
    Tusen takk for at du delte dette med alle oss som ikke har vært hardt rammet av sykdom. At du minnet oss på at alle de vakre øyeblikkene vi har med barna våre ikke kan tas for gitt, de må nytes hver dag, hvert sekund, i takknemlighet til livet,

    Hilsen Ina, mamma til 6.

  21. Tusen takk, Hedda. Dette var sterkt. Jeg ønsker deg og dine alt godt i fremtiden!! Tusen takk for at du fikk meg og sikkert mange andre til å stoppe opp, og reflektere litt. Jeg har en flott familie, en flott kone, og 2 små fantastiske barn som skal få en ekstra god klem, og minne dem på hvor høyt jeg elsker dem!!!

  22. HEDDA ♥

    Mange flotte svar/ kommentarer over her.

    Jeg skal ikke prøve engang å si hvor nydelig og sterkt dette var. Jeg er ikke flink nok med ord til å gjøre det bra nok, riktig.

    Jeg ville bare si:

    Tuuuusen hjertelig takk!!! Jeg ønsker deg og dine kun det aller beste og masse lykke til! ♥

    Varm, takknemlig og tårevåt hilsen fra meg
    (sykepleieren, kona, kjæresten, mammaen, søsteren og datteren) ♡

  23. Kjenner igjen den uvirkelige og sterke opplevelsen av at NÅ kan det være slutt. Hadde hatt puls i 210 i nesten 6 timer og ventet på å sjokke hjertet tilbake til vanlig rytme. Hva om det ikke går bra , spurte jeg. Det svarte ikke legen på,- bare så lenge på meg. Da visste jeg at dette kunne ende med evig mørke…. Ungene mine ( 2 av dem) kom vettskremte inn på akuttposten der jeg lå. Eldste jenta bor i utlandet, 34 timer unna med fly. Jeg får kanskje se henne «ovenfra» – fra himmelen eller en annen dimensjon , tenkte jeg? Siste jeg sa til samboeren min var hvor jeg ville begraves om det gikk galt….Hva tenker man vel ikke da du ligger der totalt overgitt til andres menneskers evne til å redde dag?? Det gikk bra, men den sterkeste opplevelsen var faktisk dagen ETTERPÅ. Følelsen av å se alt med helt nye øyne,- se at livet gikk sin gang,- at egentlig kunne denne dagen vært en dag jeg IKKE skulle ha sett. Takknemligheten over å leve, se, føle, være med!! En veldig sterk opplevelse av at livet fortsetter om jeg blir borte. Uforklarlig følelse,- sammenvevet med den uendelige gleden over å leve, se barna mine, samboeren min og vite at jeg ER med igjen!! Lykke til videre Hedda,- vi gir oss ikke SÅ lett….!!!!

  24. Fantastisk bra skrevet.
    Tankevekkende og ærlig.
    Godt og bli minnet på hva som er viktig i livet … innimellom.

  25. Takk <3 Nydelig skrevet! Takk for påminnelse i en travel hverdag hvor det er vanskelig å holde fokus på det viktigste i livet <3

  26. Takk for at du deler. Da vi fikk vår førstefødte alt for tidlig, var vi heldige…han overlevde og er i dag en frisk ung mann….rundt oss på avdelingen møtte vi foreldre som mistet sitt barn…vi følte oss evig takknemlig.
    Når jeg selv ble alvorlig syk for noen år siden, føltes det som nok, men kjempet og vant…tilbakefall i fjor, kjempet og føler meg nok en gang som vinner.
    Rettferdighet er et ord jeg har sluttet å bruke….Jeg er en vinner som er evig takknemlig.

  27. Skremmende kjent! Men jeg hadde ikke språk, og kunne ikke si at jeg var sulten,men rakk ikke frem til maten….

    Livet blir forandret,og man tar andre valg.

    Ønsker deg alt godt 🙂

  28. Kjære deg<3
    Det er så sterke følelser du beskriver, så tøffe ting….. Kjenner de i hele meg! Har selv mottatt beskjed om oppdaget hjernesvulst (1 fjernet kirurgisk, to gjenværende stanset vekst på ved gammastråling), og kjenner på følelsen av uvirkelighet og frykt for hva fremtiden vil bringe. Om barna måtte fortsette livet sitt uten mamma. Det viste seg at mine var av det "snille" slaget, jeg var heldig. Det er gode dager…og mindre gode… Så glad jeg har funnet din blogg, Hedda, som så åpent og ærlig beskriver din hverdag <3 Tusen takk for alt du deler! Ønsker deg alt godt! Klem

  29. Kjenner lukten, frykten, hører lydene og stillheten som hersker på overvåkningen på nevro kirurgisk avdeling Rikshospitalet ….så sterkt og godt beskrevet om opplevelsene, kampene og følelsene som herjer de sekundene, minuttene som blir til timer når det er oppdaget hjernesvulst. Jeg var konen, som satt ved sengen …. Den gangen i 2004, og ja livet gir noen hendelser som gjør at vi «vatres» litt på nytt for veien videre. Takk for at du minnet meg på hvorfor jeg har gjort noen valg …… Glad og stolt for at jeg tok hvert eneste ett av valgene kjenner jeg. Takk for at du delte denne sterke historien…..❤️

  30. Dette var et sterkt, modig, flott og samtidig skjørt innlegg. Jeg setter pris på ærligheten din, og din evne til å sette ord på noe som er så ufattelig tragisk og vondt.

    Du får meg til å reflektere over livet, ikke bare mitt eget, men livene som er rundt meg. Venners, families, kollegers, og ikke minst pasientenes, som jeg daglig tar hånd om sine liv.

    Tusen takk for ordene dine. Jeg skal ta de med meg.

  31. Utrolig sterk lesing! Og ikke minst seriøst bra skrevet. Den treffer meg på alle steder i kroppen, på alle punkter, såre punkter, mindre såre punkter, alskens «knute»punkter, ja you name it..Jeg har selv opplevd livet, og det du skriver om å endre kurs, om å snu det vonde man har opplevd til noe mer positivt, kanskje til noe man kan bruke til hjelp for andre, det er hva jeg har forsøkt opp gjennom årene. Men det er ikke lett.. Man må jobbe kontinuerlig med sine tanker og holdninger. Det er lett for at man er for rask til å dømme andre, når man har opplevd x antall traumer og livskriser .. det er lett for å tenke at andre har gullhår i ræva og ikke livserfaring nok til å dele tanker med, for de vil ikke forstå.. og det blir helt feil, for man trenger ikke alltid noen som har vært der selv, for å prate.

    Det du har gjort med denne artikkelen, dette skrivet, er å være raus. Du har delt dine tanker om et tema som berører. Og gitt oss alle en oppvåkning. Det er utrolig viktig. Så tusen takk, kjære deg, for det fantastiske mennesket du er!

  32. Sanne ord…fått kjenne på følelsen selv…ved å få et for tidlig født barn..hjerneblødning…leve i uvisshet…sitte alene…ikke være kristen, men ta meg i å be…bare barnet overlever..så skal jeg ikke klage mer….man lærer noe av slike hendelser…barnet ble friskt..evig takknemlig…opplevde senere å miste et annet barn for tidlig født…og bli alvorlig syk selv…men jeg tar ikke noe for gitt lenger….

    1. Takk for dette! En påminnelse som trengtes der jeg haster avgårde på jobb etter å ha levert barna i barnehagen… Tankene om å gå opp i stillingsprosent etter sommerferien er som dugh for solen.. takk igjen! ❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *