Fra sykdom og ensomhet til et bedre liv!

Hedda, bli med da!   Det blir gøy!

Onsdager var høydepunktet for pasientene på Sunnås. Mari pusset på en dolk, Odvar skar på et stykke tre og Inger klippet i filt. Det var bortkastet tid.

– Nei, så hjerneskadet er jeg ikke, at det kan bli gøy, Mari!  Så hjerneskadet er jeg ikke at det å  sette sammen engler av spagetti, kan få meg lykkelig igjen. Så hjerneskadet er jeg ikke at jeg kommer til å innbille meg at jeg har kunstnerisk talent!

Ikke visste jeg at jeg fire uker senere skulle gjøre noe jeg aldri ville trodd.

 

Jeg satte meg heller foran datamaskinen for å trene opp kortidshukommelsen eller gikk meg en tur med staver langs havet for å trene opp koordinasjon.

 

Jeg var full av forrakt for denne type virksomhet da jeg syntes det var patetisk at pleierne på Sunnås kunne tro at å lage perlekjeder i plast og silketrykk på til-fra-kort, kunne erstatte det livet jeg hadde før svulsten rammet meg.

 

At det skulle slukke sorgen over at jeg måtte være på sykehus, vekk fra barna mine, i ukesvis – og trene og trene i håp om å komme tilbake i jobb, samtidig som alle behandlerne sa at jeg måtte slutte å presse meg selv og heller akseptere mitt nye liv. At jeg måtte akseptere at jeg var hjerneskadet og ikke kunne være programleder mer. At jeg måtte akseptere at jeg ikke kunne være hjemme hos barna på flere måneder. At jeg måtte forsone meg med at ingen kom på besøk lenger.

 

– Men det er så koselig i hobbyrommet at du glemmer alt det der for en liten stund!

– Men jeg vil ikke glemme, Mari! Jeg vil huske! Jeg vil jobbe hardt, hardt, hardt slik at jeg kan bli frisk nok til å dra hjem igjen. Slik at jeg kan følge opp barna. Slik at jeg kan være sammen med folk og komme tilbake som programleder igjen. Slik at jeg kan bidra med skatteinntekt. Jeg har mistet alt, og så tror miljøterapeuten og behandlerne på Sunnås at en hobby-time på onsdager, kan gi meg verdi. Du aner ikke hvor nedverdigende det føles!

 

Jeg er på sykehus. Jeg har vært borte fra barna mine i nesten et halvt år. Jeg har uutholdelige, konstante smerter i hodet og i  kroppen. Hjernen styrer alt. Hormonene mine er på bærtur. Urinveiene likeså. Og ryggen verker.  Jeg blir kvalm og svimmel ved den minste anstrengelse. Jeg er nummen i høyre side og dulter borti alt mulig.

 

Dessuten har ergoterapeuten slått fast ved observasjon at jeg er blitt klønete på kjøkkenet, brenner meg lett på stekeovnen, skjærer meg i fingeren og mister ting i gulvet.

 

Jeg bruker all min konsentrasjon og hjernekraft på en liten samtale, på å få ordene riktig, flyt i tonefallet, rull på r’ene og spiss på s’ene. De ukentlige pasient-utfluktene til miljøterapeuten har jeg ikke meldt meg på.

 

 

Jeg er antagelig for hjerneskadet til å forstå at noen kan finne på å sende en gjeng slag- og hjernesvulstpasienter i berg- og dalbanene på Tusenfryd eller på båttur i ruskevær til Oscarsborg.

 

 

Men fysioterapeuten kan stolt slå fast at vi har fått trent opp balansen og jeg kan nå stå på ett ben med lukkede øyne! Full av pågangsmot henger jeg meg på stavgang-gruppa i skauen uten at jeg besvimer av anstrengelse. Og sammen med logopeden har jeg  trent opp språket slik at det nå stort sett er de riktige ordene og stort sett det riktig tonefallet som kommer ut av munnen min.

 

 

Jeg kan til og med lese høyt i nesten ett minutt før jeg blir overmannet av smerter i hodet – og r’ene og s’ene blir utydelige og flyten går over i stakkato. Hurra, det kommer godt med når jeg skal tilbake i jobben som programleder!

 

 

Psykologen har jeg ikke sett noe mer til etter at hun endelig ble ferdig med IQ-testene og slo fast det jeg visste fra før. Utholdenheten og konsentrasjonen er skadet.

 

 

Psykologen trodde jeg ville bli glad for å høre at jeg sannsynligvis kan melde meg inn i Mensa.  Hun trodde også jeg ville bli glad da hun sa jeg var for frisk i hodet til å få timer med psykolog.

 

 

Uken før hadde vi vårt første redaksjonsmøte i «Jenter på hjul» på en kafé utenfor sykehuset. Etterpå kastet jeg opp en hel natt mens migrenen herjet med hodet mitt. Og angsten. Dagen etter måtte jeg ringe sjefen min i TV2 og fortelle at jeg trakk meg fra første sesong og de måtte finne en annen programleder. Jeg var fortsatt for syk.

 

– Men, Hedda, se på deg selv, du sliter jo med finmotorikken. Å tre perler på en snor, er faktisk akkurat den treningen du trenger!

– Mener du at det er god trening, Mari?

– Ja, som tidligere mellomleder i Husfliden vil jeg si at det å lage ting trener både samsynet, koordinasjon, konsentrasjon og finmotorikken…akkurat der du er skadet…

 

Det var galgenhumor og det var akkurat det jeg trengte å høre. Etter fire ukers standhaftig kamp mot miljøterapeutens onsdagskos, kapitulerte jeg. Det var en hjerneskadet medpasient som hadde vett nok til å si de utløsende ordene.  Etter fire uker på Sunnås, ble jeg med på min første hobby-time, som et ledd i «treningen». Og det ble starten på noe vakkert. Et nytt spennende kapittel i mitt liv.

 

Jeg kan ikke beskrive den gode følelsen jeg fikk da jeg så at silketrykkene mine faktisk ble veldig mye finere enn alle de andres til sammen….helt objektivt sett … i egne øyne…ha ha…for ikke å snakke om perlekjedene i glass og porselen og metallbiter som jeg lagde til døtrene mine.

 

IMG_3773
«Floating» – 60 x 60 cm, akryl på lerret av Hedda Kise

 

Litt senere på et annet sykehus, bestemte jeg meg for å bli kunstner på alvor, men det er en annen historie.

For nå kommer jeg til det jeg gjerne vil fortelle deg.

 

IMG_3788
Etter å ha vært gjest på God Sommer Norge i kveld, var jeg ganske rød i toppen. Det er fortsatt vanskelig å snakke om dette temaet, men ut fra alle tilbakemeldingene fra seerne, er det ikke tvil om at det er viktig.

 

 

Du vet det sikkert langt der inne, men livet har lært meg at vi alle trenger påminnelser.

 

 

Skal du vinne, må du satse. Skal du finne ut noe nytt, må du prøve noe nytt.
 Jeg tror det voldsomme fokuset på den perfekte fasaden og den såkalte veien til lykke, har ødelagt for vår oppfatning av hva livet egentlig er og bør være.
Livet er en rekke med oppturer og en rekke med nedturer. Og noen ganger er det vanskelig å se forskjellen.
Jeg tror de aller, aller fleste går igjennom perioder hvor de føler at de kun eksisterer for andre: det kan være for barna, foreldre, en syk partner, for jobben… men problemet er at vi ikke kan eller vil snakke høyt om det. Vi vil ikke såre andre, selvsagt, og vi vil ikke fremstå som sytete.
Vi lever i et positivitetstyranni hvor summen er negativ for svært mange enkeltmennesker.
Derfor blir disse periodene med sykdom eller andre kriser, ekstra tunge å bære. De blir ekstra ensomme.
IMG_3762
«Tone by the Ocean» – oljemaleri under arbeid hjemme i stua…

 

Ensomhet er fryktelig tungt, og de som ikke har vært der (ennå), har ofte ikke særlig stor forståelse for det.
 Jeg tror at for de fleste mennesker er det helt essensielt å føle at man er i utvikling og å føle at man er til nytte. Så hvis du er en av dem som har det tungt akkurat nå, så gjelder det kanskje å finne noe nytt som du kan brenne for. Selv fant jeg alle mulige unnskyldninger for ikke å lete. Jeg ville bare tilbake til der jeg var før. Der jeg var før ulykkene rammet og sto i kø.
Men det er ikke alltid den beste løsningen å komme tilbake til noe som var, selv om det var bra.
Så hvis jeg skal driste meg til å komme med et felles råd til alle dere som så raust og håpefullt tar kontakt med meg, så må det være å  samle sammen siste rest av krefter og bli med på noe!
Jeg sier ikke at det er lett. Det er alt for lett å si.
Jeg vet hvor vanskelig det kan være, men jeg vet også hvor forløsende det er.
Du kan begynne i kor, melde deg inn i røde kors for å hjelpe andre (det å hjelpe andre, kan være så givende at du på den måten hjelper deg selv), begynne å male eller strikke eller snekre, melde deg på et kurs i noe du aldri trodde du skulle gjøre, f.eks i kompostering (ja, jeg gjorde det også …ha ha…) eller kanskje skrive ned familiens slektshistorie for etterkommerne dine.
IMG_3763
«Tone by the Ocean», del av oljemaleri av Hedda Kise
Jeg vet ikke hva det er som vil gi deg ny livsglede, men kanskje du har noe gjemt i hjertet ditt som du kunne ønske å utforske?

 

Innerst inne hadde jeg nok alltid beundret kunstnere for deres mot, deres talent, deres innvirkning på meg når jeg så et mesterlig uttrykk. Innerst inne hadde jeg nok alltid hatt en skjult kunstnerisk spire.
Men som den perfeksjonisten jeg er, hadde jeg undertrykket det kunstneriske i meg av redsel for ikke å lykkes.
Eller kanskje mitt kunsteriske talent bare en hjerneskade? Flaks for meg!
Og så, når du setter i gang, så er det viktig å være tålmodig. Du har kanskje ikke helse til å holde på lenge av gangen. Du har kanskje ikke tid. Er du for eksempel alene med barn, så er det kanskje ikke rom for at du tenker på deg selv? Men mange tålmodige museskritt senere, så begynner du nok å ha det bedre. Det har jeg erfart.

 

 

Sykdommen og kunsten har gjort at jeg setter mer  pris på livet mitt, men det er ikke slik at jeg verdsetter alt så mye mer HELE TIDEN. Slik tror jeg livet er for oss alle. Vi glemmer lett, og vi trenger alle litt hjelp på veien.
Mange føler at de styrer rundt i livet på autopilot. Noen holder bare ut av hensyn til andre. Da vil jeg si at det er håp!
Jeg gikk på den hobby-timen for Mari – og for barna mine. Men det viste seg at det var det beste jeg kunne gjøre for meg selv.
Jeg skal for øvrig hilse fra Mari som for protokollens skyld poengterer at hun ikke lagde en dolk den gangen i 2007 på Sunnås, men en utrolig vakker kniv – med slire.  Derimot er hun helt enig i min hukommelse av at silketrykkene mine ble fantastiske.
Men  poenget var egentlig bare at vi skulle ha det gøy, Hedda! At vi skulle gjøre noe som ga oss glede. Alt må ikke være nyttig i livet. (Mari)

Hun har rett. Men når man har det vondt, er det ofte vanskeligere å gjøre noe bare for egen glede. Da hjelper det å høre på andre. Hva tenker du?

9 thoughts on “Fra sykdom og ensomhet til et bedre liv!

  1. «Floating» er helt nydelig, Hedda. Det samme er du. Jeg har fulgt bloggen din en liten stund, gjennom Sindre, som er en stor fan av deg (med god grunn.) Du er en inspirerende, sterk og vakker person. Jeg elsker humoren din og gleder meg til å følge deg videre.

    Hilsen Kristine

  2. Så fint skrevet Hedda 🙂

    Jeg har også måtte akseptere at livet mitt har tatt en annen retning enn det jeg først trodde var ment for meg.

    En nevroimmunlogisk sykdom har medført at jeg ikke klarer lese eller konsentre meg, ei heller se TV eller film lenger. Ikke kan jeg være aktiv fysisk eller delta på aktiviteter som gir sosial tilhørighet. Jeg må leve stille, sakte og i nuet. Min glede er å ha det vakkert rundt meg. Jeg har håp om å bli bedre slik at jeg kan begynne å være kreativ igjen 🙂

    Mest av alt ønsker jeg meg ett samfunn hvor det er plass til alle mennesker, også de som ikke kan jobbe i vanlig forstand. Og at vi som er rammet av funksjonsnedsettelser blir akseptert for den vi er, ikke det vi gjør. Vi mennesker er så mye mer enn jobben vår og hva vi tjener eller hvordan vi kler oss.

    En god kreativ sommer til deg 🙂

  3. Nå er det andre gangen jeg snubler innom siden din, så jeg tenkte jeg ville skrive noen ord 🙂
    Det er utrolig godt og se at du har funnet din måte og takle sykdom på, elsker humoren din ispedd en dæsj realitet!
    Da jeg var ung (djizez) ville jeg bli astronaut eller marinbiolog, men legene knekkte den drømmen rimelig fort iom at jeg var lungesyk. Heldigvis var fastlegen min en reser til og male, og det var han som sparka meg i den retningen. Maling er utrolig befriende og man føler at man skaper noe helt eget. Det er så godt og føle at man mestrer noe!
    Drømmer forandrer seg litt langs en kroglete vei, men det betyr ikke at det er feil. Det er ett overlevelsesinnstinkt 😉
    Ønsker deg alt godt og bøttevis av inspirasjon 😀

  4. Tusen takk for at du deler så raust, kjære Hedda❤
    Det hjelper å se at man faktisk kan komme seg videre i livet, selv om det i perioder ser så mørkt ut at det er ingenting som betyr noe.
    Jeg, en kvinne på 40 år og mamma til verdens beste gutt. Kronisk syk. Sliten. Isolert. Deprimert. Midt oppi et samlivsbrudd. Prøver å finne de små, positive tingene i hverdagen, som gjør at jeg kjenner at jeg lever og at jeg finner igjen meg selv. Den glade, smilende jenta jeg en gang var.
    Takk for at du deler Hedda! Og for at du gir håp❤

    Lag en fin dag i dag. Det skal jeg.
    Klem

  5. Kunne ikkje vært mer enig! Selv inntok eg strikkeverden da eg skjønte at eg ikkje noen sinne ville komme tilbake til mitt nystarta Design/reklame firma som eg starta året før eg ble alvorlig syk, det er nå ca 1o år siden, men det tok nesten 4 år før eg innså at livet er FANTASTISK, det tok bare en annen retning enn planlagt.

    I dag strikker eg og koser meg omtrent dagen lang samtidig som eg skriver en ganske oppegående blogg om selvfølgelig pinner og garn, den lille familien min og det at eg er en Livsnyter som dessverre ble kronisk syk 🙂 Og min «leveregel» er: «Det er en menneskerett å være syk på en slik måte at man kan ha litt glede av det » 🙂

    Klem fra Livsnyteren Vibbedille 🙂

    1. Kjære Vibbedille. Den leveregelen er virkelig fin og det burde være en menneskerett! Jeg håper at jeg også kommer dit en gang at jeg kan si at jeg har litt glede av å være syk. Det er en vanskelig livskunst som jeg beundrer deg for. Foreløpig nøyer jeg meg med å være takknemlig for det jeg tross alt har, og jeg ser at det faktisk er ganske mange fine, små øyeblikk i løpet av en uke, til tross for sykdom og motgang. Jeg elsker livet og jeg elsker en stor bukett med mennesker som står mitt hjerte nær. Det gir stor glede å bare få være med på reisen videre! Lykke til videre på din reise! Høres fantastisk ut!

    1. Kjære Hedda.
      Ditt livsmot gjør meg rørt helt inn til hjerterota, og tårene renner. Du minner meg på hva livet er egentlig, nemlig å stå opp for seg selv og følge hva man har i hjertet. Jeg er ved et veiskille i livet, og den følelsen av å bare eksistere har jeg hatt lenge. Nå gjør jeg ting som er på tvers av hva andre mener, og jeg tar tak i mitt liv for å leve lykkelig og helt. Takk for at du minner meg på dette hva som er den egentlige meningen med livet! En ting skal du vite uansett hva, du er ikke alene.
      Klem fra Linemor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *