Hvordan man får suksess!

Slik føles det rett og slett å lage en blogg!

Et lydløst skrik,  hjernen som fengsler tankene, kroppen som protesterer vilt, men fadenivolske øyne som ikke gir opp! Aldri i verden!                                  Dette SKAL jeg klare.

58921_1623687155807_8293350_n

Dette bildet tok fotograf Lisbeth Michelsen av meg for noen år siden da jeg akkurat var blitt separert og sto midt i et mareritt med både alvorlig sykdom og skilsmisse.  Bildet er ett av mange i boken BRA DAMER. En bok om livet, om det å være jente og kvinne, om livserfaring, sorg og gleder.

For meg var det viktig å vise både styrke og svakhet.

 

Hvorfor denne bloggen?

Det sies at man får ikke mer enn hva vi kan klare og at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, men det er jeg sterkt uenig i. Bare se på norske sykehus, på psykiatrien. Folk får mer enn de kan klare, og det er heller ikke meningen at vi skal klare alt. Det ville være umenneskelig. Da ville vi alle vært psykopater.

Av motgang blir man ikke bare sterk, man blir også svakere.

Det ønsker jeg å formidle, fordi vi lever i en tid under et positivitetstyranni hvor folk forventer at andre skal takle motgang med et smil, med styrke, aller helst med «jeg er takknemlig for at det skjedde, for hvis ikke, hadde jeg ikke lært det eller det». Jeg har også tenkt disse ordene, sagt dem og ment dem. Det er et dypt menneskelig behov i oss at vi ønsker å snu det vonde i livet til noe godt. Det er slik vi overlever. Det er slik jeg overlevde.

Men hvis vi ikke gir plass til helheten i samfunnet vårt, blir vi et traumatisert samfunn hvor folk har det godt på utsiden, men ikke på innsiden. Et samfunn av fasader.

Så for å være helt ærlig, er jeg ikke bare takknemlig for det sykdommen har lært meg om livet. Jeg er ikke bare takknemlig for at jeg i vinterferien stort sett lå i en seng mens samboer og barn var ute i bakken på ski. Jeg er ikke bare takknemlig for at jeg har en seng i et rom som jeg kan lukke døren til, trekke ned rullgardinene og la fjelluften strømme fra åpne vinduer. Jeg er overhodet ikke takknemlig for at jeg får migrene av å kjøre bil i tre timer eller gå på slalom i et par, spise middag med familie og venner eller være litt sent oppe en kveld.

Men hvis jeg skal se positivt på det, så var det da, det var akkurat der at jeg bestemte meg for å starte blogg. Jeg vil dele denne reisen med noen. For jeg skal bli bedre, klart det! Og jeg skal skape noe, fordi det betyr så mye for meg. Det er den jeg er, rett og slett. Jeg er selv ansvarlig for min egen lykke, og så er jeg så heldig at jeg har noen engler i livet mitt.

En av dem er Sindre.

Skjermbilde 2015-04-08 kl. 09.16.32
Foto: Anne Elisabeth Næss

 

Her ser du et favoritt-bildet av Sindre-vennen min sammen med mormoren hans, Molly. Norsk Ukeblad laget nemlig en reportasje om vennskapet deres tidligere i år.

Sindre sendte meg link til et online-kurs i hvordan opprette en blogg. Og så lå jeg der da, med migrenen min, og gjorde det jeg absolutt ikke burde med migrene; surfet på nettet. Jeg kaldsvettet og kastet opp, jeg så stjerner og planeter, jeg skjønte ikke bæret, selvsagt, fordi det kognitive svikter når migrenen er som verst, men jeg hadde et mål. Jeg lastet ned og pakket opp og kjøpte alt for mange domener og webhotell og tema.  Jeg bannet lydløst og høyt når ingen var der, og jeg hatet alt det tekniske, men det ga meg håp om noe mer. Om å være i flyt . Om å ha et sted jeg kan kommunisere, hvor jeg kan formidle, hvor jeg kan skape, hvor jeg kan vise kunstverkene mine og forhåpentligvis skape en ny fremtid hvor jeg lever bedre med min sykdom.

 

For en dag skal fingrene mine fly over tastaturet som den ville fuglen på ringfingeren min. Da skal jeg titte ned på jorden og kvitre litt for meg selv av nyfunnen lykke. Jeg skal riste litt på fjærene og le av at jeg syntes at det var så vanskelig

 

Det høres kanskje dumt ut, men jeg holdt på hver dag i vinterferien med å forsøke å få opp denne bloggen. Det gikk ikke så bra!  Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, eller? Jeg vet ikke.

 

Engelen Sindre, fant i hvert fall en annen engel til meg. Han heter Jan Fredrik og er gründer i Mekom. Jeg betalte ham for å opprette en enkel blogg til meg, og jeg er takknemlig for at han allerede har sendt meg en klekkelig regning – for 4,5 timers arbeid!

 

Når det har tatt ham flere timer, så betyr jo det at det faktisk er ganske vanskelig å lage en blogg, tenker jeg, og at jeg ikke er så hemmet av migrenen likevel. (Jan Fredrik skrøt nemlig av den jobben jeg allerede hadde fått gjort med det tekniske oppsettet av bloggen og jeg tror kanskje at han mente det også.)

Skjermbilde 2015-04-08 kl. 09.24.43
Foto hentet fra mekom.no

Jan Fredrik fortalte at han har jobbet som utvikler siden han var ti år og at han tok sin første betalte jobb som tolvåring. Nå er han tyve og er en av tre gründere i Mekom som har store kunder og i disse dager ansetter flere folk! Han minte meg litt om meg selv på den alderen. Jeg var like fremadstormende, målrettet, arbeidssom, håpefull og talentfull. Jeg fikk min første betalte jobb som journalist som 15-åring, og som 20-åring var jeg allerede fast ansatt i NRK. Men det Jan Fredrik har gjort er enda mer imponerende, ikke bare fordi han har startet et suksessrikt selskap i svært ung alder, men også fordi folk som har tålmodighet til å sitte foran PCen i timesvis, finne ut hvordan det virker og fortsatt smile – de er overmennesker, i mine øyne. Det har jeg aldri klart. Heller ikke før hjernesvulsten og migrenen tok kontrollen på livet mitt.

bradameråker
Foto: Lisbeth Michelsen

 

Jeg gleder meg til den dagen det ikke lenger er vanskelig å lage innlegg, legge inn bilder, lage faner og tema og alt det som jeg ennå ikke har lært meg ordene på. Og forhåpentligvis har nettopp DU blitt grepet av  kunstverkene mine som jeg vil legge ut på veggen her.

Men det kommer til å kreve hardt arbeid og tålmodighet, og det kommer til å ta tid før alt er på plass på bloggen og i kunstgalleriet.

 

 

Jeg elsker å lære noe nytt, så mitt spørsmål til deg i dag blir:

Hva tenker du om det du har lest i bloggen min?

 

Håpefull hilsen fra Hedda

 

Ha tålmodighet med meg. Jeg vet ikke hva jeg gjør.

41 thoughts on “Hvordan man får suksess!

    1. Takk. Det er en skrekkblandet fryd at jeg denne uken har vært Norges mest leste blogger! (i følge tall fra Google Analytics og blogglisten og Dagbladet). Alle innleggene mine så langt har vært om tema som jeg mener er viktig for samfunnsdebatten, og jeg bruker min egen livserfaring der jeg føler at det er riktig. Det er litt skummelt å gjøre det, men jeg føler at jeg nå er blitt sterk nok til å ta dette ansvaret. Det er så mange som har oppfordret meg de siste to årene til å starte med blogging, men jeg trodde ikke det var noe for meg, jeg trodde ikke at jeg hadde krefter til det og jeg trodde ikke at så mange ville være interessert i å lese den. Så feil kan man ta. 😉 Gleder meg over at du vil følge bloggen min.

  1. Flott blogg ☺Jeg har ikke klart å lese så mye, men det jeg har lest er så utrolig bra skrevet og skildrey. Skal følge bloggen din videre. Skjønner deg så utrolig godt. Er selv kronisk svimmel mm. Har forsøkt å jobbe litt, men kaster inn håndkleet. Nå blir jobben min å bli frisk etter 2,5 år med svimmelhetsanfall, hodepine, nakkeprolaps og utmattelse!! – MB

    1. Takk for hyggelig tilbakemelding!
      Nevrokirurgen som opererte meg for hjernesvulsten sa til meg at det var utrolig viktig å ta hensyn til svimmelhet og smerter for at det ikke skulle bli kronisk. Dessverre hverken kunne eller ville jeg ta hensyn til det…. Så hvis jeg skal gi deg et godt råd, så er det å ta hensyn når hjernen sier til deg at nok er nok og du blir svimmel. Les litt av gangen og vær tålmodig. Jeg håper at du lykkes med å bli frisk! Klem, Hedda

  2. Detta var helt härlig läsning & jag riktigt gläder mig att läsa resten av det du ska dela.
    Som kronisk smärtpatient känner jag igen i alla dessa klichéer som folk strör om sig av godhet & okunskap, så det var rent utsagt gott att höra en röst dom säger det jag tänker!!
    Tack Hedda

    Riktigt GLAD PÅSK vidare
    //Sessan

    1. Hei! Takk for hyggelig kommentar som jeg setter ekstra stor pris på i og med at du skriver at du er kronisk smertepasient. Jeg har selv savnet mer kunnskap i samfunnet om dette temaet. Derfor velger jeg åpenheten nå som jeg er blitt litt sterkere. Det var litt skremmende før jeg var i gang, men alle de gode tilbakemeldingene gjør at jeg føler meg sikker på at det var rett valg. Takk igjen! Og god påske !

  3. Har inntil nå ikke fulgt noen bloggere, men dette lover bra!!!! Gleder meg til å lese mer av dine refleksjoner omkring livets temaer. Om du har styra med teknikken, har du i alle fall syålkontroll på gode tekster 🙂

    1. Tusen, tusen takk! Jeg må innrømme at jeg ikke har lest andres blogger heller, annet enn et par setninger her og der, men jeg har nå tenkt at jeg kanskje burde lese litt mer blogger, for det er sikkert noen virkelig bra innimellom som jeg kan lære av. Man kan alltid bli bedre! På instagram, derimot, er det flere som jeg liker å følge som f.eks @inetreskje Håper du vil melde deg på nyhetsbrev fra meg slik at du får varsel når jeg poster noe på bloggen. Blir nok ikke ekstremt ofte, så da går du forhåpentligvis ikke lei heller 😉

  4. Takk, Audny! Det føles godt å ha fått så mange hyggelige kommentarer på det jeg har skrevet og at det betyr noe for andre. Dessverre får jeg migrene av å skrive på PC og alt det tekniske, så jeg har ikke kunnet legge ut noe nytt blogginnlegg. I dag klarte jeg endelig å skrive litt (en hel masse, egentlig…typisk meg), men da jeg skulle laste opp bildene fra kamera nå nettopp, oppdaget jeg at jeg hadde glemt ledningen….grrrr…arrgh…og det etter at min kjære, flinke datter hadde hatt rene foto-session med meg ute i snøen….ja ja, jeg får vente til min kjære Stein kommer oppover på hytta – forhåpentligvis med ledningen. Det vil si at jeg legger ut noe nytt i morgen. Følg med, følg med.

  5. Nå fant jeg den endelig. Jeg har troen på deg og tror på det du formidler. Det som kommer fra hjertet, går til hjertet.
    Heier på deg og gleder meg til å lese mere.

    Lykke til. Nå er du over bloggkneika

    1. Å, tusen takk! Ikke bare du som melder om at du har strevd med å finne bloggen min …hva har jeg gjort feil, tro, som har gjort det litt vanskelig?
      I kveld har jeg fått inn en funksjon i sidemenyen til venstre på hver side hvor du kan legge inn epost-adressen din hvis du vil varsles når jeg har lagt ut nye blogginnlegg også 🙂 Så slipper du å lete etter bloggen en gang til i hvert fall!
      Mitt motto er sakte ett skritt av gangen…

  6. Kjære deg! Jeg blir både glad,trist og rørt av å lese det du skriver. Kjenner meg så veldig igjen i mye, av det. Jeg ble alvorlig syk for 10år siden. På disse årene har jeg også opplevd samlivsbrudd, frykten for og måtte dø fra mine barn, de lange årene med adskillelse pga sykdommen min, og ikke minst Håpet om en dag og bli frisk. Har også kjent mye på dette med å finne det positive i alt det vonde som skjedde meg! Du setter så fantastisk fint ord på det. Har lest ting du har skrevet på instagram tidligere og funnet trøst og glede i det!!! Jeg heier på deg Hedda!! Fortsett med bloggen din! 🙂 klem fra Bente Lill

    1. Vondt å lese om hvordan du har hatt det – vi er nok en del som har hatt det sånn, ja, selv om det føles veldig ensomt å være syk – men tusen, tusen takk for hyggelig tilbakemelding på det jeg skriver! De fine meldingene på Instagram og oppfordringene fra folk om å skrive mer, er faktisk grunnen til at jeg har opprettet denne bloggen. Og så håper jeg samtidig å kunne vise dere kunstverkene mine etter hvert også da det å lage bilder betyr utrolig mye for meg. Det føles nesten som et instinktivt behov jeg har! Noe jeg må gjøre! 😉

  7. Som redaktørsønn, ser jeg at du har evnen til å formidle, å skape nysgjerrighet. Men ikke bare det, ditt innlegg rører oss. Det da du vet at journalisten virkelig vet hva den skriver om. Selvfølgelig vet du hva du skriver om! For alle oss andre som ikke er i den situasjonen du er, kan ikke forstå hvordan du har det. Vi ser hva du skriver, men det er bare deg selv og kanskje Stein som forstår!
    Å skrive er terapi, det vet jeg alt om. Jeg skriver, for min egen del. Det du skriver Hedda, lærer oss andre at sykdom ikke er synlig. Din formidling var gripende og lærerik 🙂 Gi Stein en klem fra meg. Hilsen Kalle

  8. Veldig bra skrevet kjære ❤️
    Jeg er så stolt av deg og det du får til på tross av migrene og andre ting. Stå på

    1. Takk, kjæresten min, det betyr mye for meg at du liker bildene mine og vil at jeg skal satse på maling og grafikk. <3 Godt å høre at du er stolt av meg, til tross for den hersens migrenen som setter meg ut av spill alt for ofte...

  9. Åhhhh så fin blogg Hedda, og vakre bilder. Lisbeth er en tryllekunstner med kamera og Sindre er en engel :). Jeg kjenner på det samme som deg, livet kan gå imot, og det er krevende. Livet er som en berg og dalbane, vi må sitte i vognen og være med både opp og ned – og noen ganger kunne det være deilig å gå av….. Når det gjelder å få ut blogg bærer jeg på samme drøm som deg, – jeg er nesten i mål, og samtidig i undring på hva som holder meg igjen akkurat nå – kanskje det bare er meg selv… Takk for at du inspirerer meg til å ta neste skritt, og lykke lykke til! Heier på deg og gleder meg til fortsettelsen. Hjerteklemmm

    1. He he…ikke noe å vente på, Anne-Mette! Sett i gang. Det må ikke være perfekt med en gang. Bare se på meg….;-) Tusen takk for fine ord.

  10. Hei Hedda!
    Jeg deler dine tanker om å være sterk og å være svak.

    Det med å være sterk måtte jeg virkelig reflektere over også da min mann, etter vår felles mangeårige kamp mot hans alkoholmisbruk, måtte ta et endelig grep og reise til rusbehandling. Jeg klappet helt sammen. Jeg var blitt så sliten uten helt å merke omfanget.

    Jeg tror mange mennesker sier det som en slags trøst og oppmuntring, det at man er så sterk. Noen ganger kanskje også en slags beundring for at mennesker klarer å holde ut det som er vanskelig.

    Jeg følte også på svakhet. Jeg gjør det fortsatt, selv om jeg har hentet tilbake mye styrke. Jeg velger heller å si at mine tidvis tunge erfaringer har gjort meg mer oppmerksom på andre og mer ydmyk for mine egne og andres utfordringer. Så tillater jeg meg selv og være både sterk og svak:-)

    Klem til deg og lykke til med siden din.

    1. Hei. Jeg sitter her med tårer i øynene. Dette var sterkt å lese for meg. Ordene «felles mangeåring kamp» traff meg rett i hjertet og jeg kjente meg igjen. Godt å høre at din mann har tatt imot behandling, og jeg håper virkelig at dere begge får et bedre liv fremover. Støtter deg virkelig på at du skal tillate deg selv å være både sterk og svak. Det tror jeg både du og dine medmennesker har godt av. Når samfunnet ikke tillater hele mennesker som viser alle sider av seg selv, tror jeg det fører til mer utbrenthet og sykdom. Lykke til videre og håper du vil legge inn flere kommentarer etter hvert!

      1. <3 Vi er heldige. Mannen min har klart seg veldig fint. Edru i tre år snart. Vi har det veldig bra og jeg kom meg opp av sumpa jeg også, selv om det tok litt tid. Vi deler om våre erfaringer på vår nettside rusfri.net og håper og kunne være noe ta for andre med det.

        Tøffe tak i livet gir et unikt fellesskap blant de av oss som har fått det, nesten uavhengig av hva innholdet er hos hver enkelt. Derfor er det gjenkjennelig og fint for meg mye av det du skriver.

        Det blir spennende å følge dine tanker videre:-)

        1. Jeg vet jo mye om hvor tøft det er å være gift med en alkoholiker. Det er godt å høre at dere har klart dette! Jeg skal lese hva dere skriver. Takk for tipset om nettsiden.

  11. Så utrolig vakkert, naturlig og ærlig skrevet. Synes det er så raust å dele av sine innerste tanker, også på dager som ikke er alltid er fulle av solskinn<3! Gleder meg til å følge bloggen din. Du virker like vakker inni som på utsiden. Jeg heier sånn på deg!

    Klem fra Lena (lano8 på insta)

    1. Hei Lena, eller lano8 som jeg føler at jeg kjenner godt gjennom Insta 😉
      Takk for at du gjorde meg oppmerksom på at det var noe feil med siden i går, så jeg fikk fikset det.
      Og tusen takk for fine ord. Veldig, veldig stas! <3

      1. Tusen takk:) Setter stor pris på insta-vennskapet vårt:):) Du fortjener masse ros:):) Lykke til:) Stor klem

  12. Hei Hedda,
    Du får sagt det så godt! Ble rørt, glad, tankefull og veldig stolt av deg! GLEDER meg til å lese mer.
    Klem fra Netta

    1. Gjør jeg? Hurramegrundt så glad jeg blir av å lese det! Jeg er fullkomment lykkelig når jeg skriver, selv når det handler om noe vondt, og det gjør meg så glad at jeg klarer å formidle tanker og bilder som rører og får andre til å tenke og føle. Takk for at du skrev dette Netta.

    1. Tusen takk for at du skrev kommentar! Det satte jeg stor pris på! Spesielt med så gode ord. Rødmende glad hilsen fra Hedda

  13. dette var utrolig bra skrevet og jeg kjenner meg godt igjen.
    Jeg hører om og om igjen at » motgang gjør deg sterkere» det er ikke riktig. Sterkere til hva? Min ms gjør meg svakere i hele ordets betydning. Jeg bruker mye krefter på å være positiv. Kanskje er det en overlevelsestaktikk.

    1. Ja, slike kommentarer som motgang gjør sterkere, kan være en belastning for mange. Jeg har helt klart hatt motgang som har gjort meg svakere, men styrken i meg, har også kommet tydeligere frem. Jeg vet i dag at jeg er veldig sterk, at jeg kan klare mer enn hva jeg trodde, mer enn mange andre. Det at du klarer å være positiv, Inger, må bety at du er en veldig sterk person. Og det er kanskje det som gjør at du overlever psykisk og forhåpentligvis har øyeblikk av lykke og et godt liv, tross alt. Ønsker deg alt godt. MS er en vanskelig sykdom å leve med. Det kan jeg levende forestille meg. Da jeg gikk til legen i 2006, trodde jeg at hadde fått MS, men det viste seg bare å være en hjernesvulst. Takk for kommentaren. Det satte jeg pris på.

  14. Så fint innlegg, kjære, og så hyggelig å være nevnt! Dette fikser du! To stikkord: Tid og tålmodighet 😉 Stor klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *